Om vin

Nok en uke med En primeur-salg av uferdig vin er over i Bordeaux. Stort sett endte prisene for de mest kostbare prmier cru-vinene på et noe lavere nivå enn i fjor. Men fortsatt ligger de skyhøyt over det nivået de hører hjemme på, noe man kan registrere i forholdet mellom pris og kvalitet  blant de vinslottene/vingårdene som ikke hører med blant de priviligerte (de klassifiserte).

For noen år siden skrev den franske sangeren, journalisten og satirikeren Philippe Val en artikkel om reality-TV. Der hevdet han at dette måtte være underholdningsindustriens mest perfekte programform: Det er tilsynelatende nytt år etter år (uten å være det), det koster nesten ikke noe å lage, man kan skape øyeblikksstjerner fra bunnen av, og når de er glemt, vil nye  ta over. Og det later til at folk flest ikke kan holde øynene sine borte fra det som foregår. Og poenget er ikke å være redd for å bli sett, men å være redd for IKKE å bli sett.

Og det er akkurat slik en primeur-smakingene i Bordeaux har fungert de siste årene. Jeg skrev om dette for 2 år siden, og det kan leses  her
Hvert år kommer det opp noe nytt i form av en ny en ny historie, noen kommer med et nytt utfall, eller i det minste et nytt innfall. Lafite’s adopsjon av det kinesiske symbolet for tallet ’8′ på sine 2008 etiketter (8 er et lykketall i Kina) er et eksempel. (Snakk om å koble seg opp mot sine mest lukrative potensielle kjøpere). For så å få høre PR-avdelingens forklaring: «Symbolets form ser ut som en perfekt grafisk gjengivelse av vår vingård». Hmmm, det er vel å dra det litt langt?

Hvert år, ved smakingen av vinen som såvidt har rukket å bli ferdig med gjæringen og blitt lagt på fat, går man gjennom de samme sirkusnumrene som sist. (Mouton viser sin nye etikett, Lafite viser sitt nye symbol, Parker publiserer sine nye poenger, det gispes fra auksjonsrommene over prisene, osv). Som vinverdenes mest fornemme catwalk.

På tross av protestene på det motsatte, har Châteaux’ene (og vi snakker nesten utelukkende om Bordeaux her) en felles interesse med vinspekulantene. Mange av folkene fra disse slottene vil hevde at deres vin er laget for å drikkes – men likevel er deres ledere og eiere hele tiden opptatt av store penger og spekulasjon (og har vært det lenge).

De vet at dersom man gjennom de nye årgangene kan holde interessen oppe hos vinjournalistene og samtidig klarer å selge de eldre årgangene (som er ferdig modnet), har man skapt et perfekt investeringssystem.
Det er bare det at spekulasjon er en kapitalistisk aktivitet og vindrikking er en sosial aktivitet. Og de to går ofte ikke spesielt godt sammen i lengden.

Som tenåringer foran Big Brother sitter velrennomerte vinkjennere fra store deler av verden i sine dresser og følger med, avmålt nysgjerrige. De kjenner disse vinene og har smakt de fleste av dem før. Men de har øyne og ører åpne, for de vil så gjerne høre sladderen, krympe seg over prisene, bejuble vinhandlere som maner til lavere priser, og se med en oppgitt mine på de samme vinhandlerne når de roper ut stadig høyere priser på grunn av de enorme poengsummene som gis, sammen med uttalelser som ‘denne må du ikke gå glipp av», «den er perfekt’ og «hundre poeng».

Det er ikke lett å finne en vinkorrespondent som ikke setter Premier Cru-vinene Yquem, Pétrus, Cheval-Blanc, Figeac, pluss et par Deuxième Crus for syns skyld på toppen av listene sine hvert eneste år. Bare ta en titt på James Suckling’s video – og bortsett fra at det er trist når vinglede reduseres til poengskalaer, er det de samme menneskene vi vet kommer til å elske å få disse kjempepoengene år etter år. Charles Chevalier fra Lafite, Pierre Lurton ved Yquem, JP Moueix ved Pétrus, og så videre. Parker er den samme. Suckling er den samme. Men Frederic Engerer ved Chateau Latour har annonsert at de ikke lenger vil være med på opplegget. De vil selge sin vin selv – når de er modne. [Et sidesprang: Prisen på Latours viner har steget med 211% siden 2008.] Et nærliggende spørsmål blir: Har mange vinskribenter blitt redusert til flagg-bærere for de store slottenes profittjakt i et digert reklameshow?

I sports-verdenen opplever man også ønsker om gode investeringer (gjennom sponsor-virksomhet), men på en litt annen måte, for der kan prestasjoner måles. Innen kunstverdenen baserer man seg oftest på produksjon og salg av unike gjenstander. Å lage vin er et håndverk, og kan ikke bli noe kunstverk (selv om jeg har sett uttrykket bli brukt i flere vinomtaler). Likheten mellom dem går på hva som kan sies å være forventet verdi. Både kunst- og vinkritikeren har en funksjon som ‘en som vet’, nemlig at de vet og forstår hva det er snakk om, og forteller oss gjerne hva som er godt og hva som ikke er det. Som investering. Om de kan sies å være objektive er en helt annen diskusjon. Innen sporten er situasjonen som innen kunsten i det at vi ser på enkeltmenneskers unike egenskaper. Om vi kunne klone Wayne Rooney og solgt ham i kasser på 12, kunne vi kanskje hatt en analogi med vin.

Jeg har opplevd at ganske mange mennesker ser på det å lagre vin som en form for snobberi. Det er som å si «se på meg, jeg har så mye penger at jeg kan ha en stor samling med kostbare viner i kjelleren». Som regel er det ikke slik. Noen viner må lagres for at deres ytterste potensiale kan komme til uttrykk. Den som følger med, vet hvilke. De andre må stole på «ekspertene». Det paradoksale oppi alt dette er at da man startet med slike en primeur-smakinger, kunne man kjøpe vinene atskillig billigere. Slik er det ikke lenger. Et eller annet gikk galt. Det er lett å skylde på Parker, Suckling, et. al. Men klakkørene («ekspertene») som sitter i bakgrunnen er nok de som virkelig er å bebreide.

Vin er for mange ganske interessant som investeringsobjekt i en skog av potensielle investeringsobjekter. Det virker som om mer og mer i verden er knyttet opp mot hva man er villig til (eller i stand til) å betale for alt fra helsekøer til hobbyer. Det blir stadig tydeligere at vinverdenen er i ferd med å skape et stigende skille mellom det som oppfattes som topp og det som bli liggende i bunnen. Enkelte vinskribenter hevder at det kan vi ikke gjøre noe med. Men det er klart det kan gjøres noe med det. Dersom Robert Parker, James Suckling og andre sluttet å løpe spekulantenes ærend, ville det hele dø ut av seg selv. Det mest tankevekkende ved denne geskjeften er at de dyreste vinene selges til mennesker som sjelden kan skille en vin fra en annen, og som heller ikke bryr seg om det. Det viktige er å kunne fremvise etiketten med det riktige navnet og den rette årgangen.

Det er imidlertid en stor forskjell på Bordeaux’s en primeur-smakinger og reality-TV: De samme personene dukker opp om og om igjen. Jeg kan ikke forstå hvordan man kan greie å opprettholde så stor interesse for et program der vi allerede kjenner deltakerne (som stort sett har det vært de samme i de siste 20 årene) og skal vi være ærlige så vet vi utfallet på forhånd. Mye hyllest har kommet Parker til del for hans arbeide med å børste støv av Bordeaux, men han har bare satt disse tingene i sving for at de skal passe med hans egen smak – og uansett hva som har kommet ut av diskusjonene om vinrevolusjonen på 1980-tallet, har ikke status quo endret seg i det hele tatt.

Så, hva er poenget?
Man kan jo spørre seg hvorfor man lager all denne støyen når vi på forhånd kan si hva resultatet vil bli. Vi kan hylle Parker, Jancis Robinson, Spurrier m.fl. for deres innsiktsfulle smaksnotater, men (a) det er jo bare mer av det vi har lest før, og (b) de fleste av oss har ikke råd til dette i noe fall. Kall meg gjerne en gammel grumler, men jeg har trodd at vin- journalister skulle representere den jevne mann. Og ikke spekulantene.
Mye tyder på at det trengs en reorganisering av handelen med de dyre vinene, og kanskje Latours initiativ vil være med på å fremtvinge det.

Men så er det kanskje ikke er realityshow likevel. Kanskje det er «Dallas» eller «Falcon Crest».