Hjem > Castilla-La Mancha, Spania, Vinland > Det alternative Spania: Castilla-La Mancha

Det alternative Spania: Castilla-La Mancha

I følge internasjonale vinskribenter skjer det mye i Spania nå. De er inne i en slags revolusjon, ledet an av en del vinmakere som ikke vil godta de utdaterte og hemmende spanske vinlovene.
For mange er spansk vin nærmest ensbetydende med nord-Spania, og aller helst Rioja. Jeg har sett vinbøker som kan bruke 3/4 av sidene på nordspansk vinproduksjon – og ¼ på resten (dvs. La Mancha og sørover). Jeg har lest om store internasjonale vinsmakinger der de vinene som representerer Spania er fra Ribera del Duero og nordover.
Men de største endringene skjer omkring Castilla-La Mancha – nokså midt i landet. Og – mange har oppdaget at det er der potensialet for å lage god vin er størst.
Derfor dette lille dykk.

Introduksjon
I Spania bruker vinmakerne ofte ordet elaborar (å bearbeide) i stedet for fabricar (å produsere/lage) når de skal beskrive spansk vinmakings-filosofi. Vinmakeren er mer en som ”oppfostrer” druene og vinen, enn en som produserer. I mange år var spansk vinmaking meget rustikk og gjennomsyret av tradisjon. Dette inkluderte den omfattende (men tidligere fornuftige) bruken av eik på en del viner, til og med hvite, som kunne tilbringe så mye som to tiår i en tønne (som igjen er grunnlaget for den distinkt identifiserbare smaken som internasjonalt har vært assosiert med viner fra regioner som Rioja). Men Spania ble også kritisert for sin bruk av eldgamle vinmakertradisjoner, som knusing av druene og gjæring i leirkrukker (tinajas), lagring i tretønner eller svineskinns-beholdere smurt inn med kvae (cueros). Måten å dyrke druer på førte ofte til viner med mye alkohol og lite syre.  Når man forsøkte å rette på dette mistet man mange av de beste fruktsmakene.
Innføringen av temperaturkontrollerte ståltanker fikk en enorm betydning i områder som Andalucia, La Mancha og Levante. Det førte til mindre kontakt med eik. Men fortsatt krever DO-lovene en minimum periode fatlagring som følger betegnelsene på vinetikettene – Crianza, Reserva og Gran Reserva, og som viser hvor lang tid vinen har tilbragt på en eiketønne.  Den positive siden med tradisjonen med lang fat- og flaske-modning er at de fleste spanske vinene er klare til å drikkes med en gang de kommer på markedet.

Vitikulturen i Spania er utviklet for å tilpasse seg det ekstreme klimaet som opptrer i regionene. Det tørre været i mange deler av landet reduserer trusselen fra meldugg og soppinfeksjon som rammer mange, f.eks. i Frankrike. Men Botrytis cinerea (edelråte) utvikles også meget sjelden – derfor finner vi svært få eksempler på edelsøte viner i Spania. I de tørre delene av landet er trusselen tørke og utarmet jord. Dette har fått mange spanske vingårdseiere til å plante sine vinstokker meget spredt, slik at det vil være mindre konkurranse mellom plantene om de knappe ressursene. Et system som mange bruker kalles macro real og innebærer at det skal være 2.5 m mellom hver plante i alle retninger. De områdene der det er nødvendig å tenke slik, ligger for det meste i sørlige og sentrale regioner, og har noen av de laveste vinstokk-tetthetene i verden – ofte mellom 900-1600 vinstokker pr ha. Dette er mindre enn 1/8 av vinstokktettheten som man f.eks. finner i Bordeaux og Burgund. Mange spanske vinmarker er dessuten temmelig gamle, og gamle vinstokker produserer mindre frukt. I Jumilla-regionen i Castilla-La Mancha, f.eks., får man ofte mindre enn 20 hl/ha druer.
Hva har vi lært om det? Jo, at mindre avkastning gir mer komplekse viner. Og her er det ekstremt.
Nok en divergerende tanke: Spania har verdens største vinmarksareal, men det er nr. 3 på listen over innhøstede druer. Italia og Frankrike har langt mer. Dette er grunnen.

I 1990-årene ble bruken av kunstig vanning mer og mer populær, spesielt etter at tørkeperiodene i 1994 og 1995 hadde redusert høsten dramatisk i de årene. I 1996 ble derfor praksisen med å bruke kunstig vanning tillatt i alle spanske vinregioner. I Toledo-provinsen fikk man hjelp av Australske vinmakere til å lage underjordisk dryppvanning for å minimalisere effekten av fordampning. Eksplosjonen i bruken av slike systemer har ført til mye høyere tetthet mellom vinstokkene, og har bidratt til høyere avkastning i noen deler av landet.
Mens spanske vinmarker tradisjonelt ble høstet for hånd, har moderniseringen av spansk vinindustri gjennomgått en økt bruk av mekanisk innhøsting. Tidligere måtte det meste av innhøstingen skje tidlig om morgenen, siden vinmakerne ikke ville ha varme druer. I senere år skjer mye av innhøstingen ved hjelp av maskiner i den kjøligere temperaturen om natten.

Castilla-La Mancha
La Mancha er et DO-område  for vin midt i Spania, med over 190.000 ha vinmarker – det største sammenhengende vinmarksområdet i verden. Det ligger i den selvstyrte regionen Castilla-La Mancha. Her er det 22,000 druedyrkere, og over 300 DO-bodegas (produsenter).
Man har funnet dokumenter som omtaler vin fra 1100-tallet, men det er mye som tyder på at vinmaking har foregått fra før Kristi fødsel, som i så mange andre deler av landet. I senere tider fikk spansk vinproduksjon stor fremgang på 1940-tallet, da det ble dannet mange kooperativer i regionene, og mange satset på druedyrking.
De viktigste rødvinsdruene er Cencibel (lokalt navn for Tempranillo), Garnacha, Moravia, Cabernet Sauvignon, Merlot og Syrah. Blandt de hvite er det Airén, Macabeo (=Viura), Chardonnay og Sauvignon Blanc.

Denne store, ganske flate regionen består av fem provinser. Hovedfokus er på agrokultur, men vin-produksjon har vært en viktig del av livet her i mange århundrer. Tidligere har det ikke vært særlig høy kvalitet. Så sent som for 20 år siden var de aller fleste av disse vinene ganske ordinære. Blasse, tynne og karakterløse. I noen tilfeller, direkte dårlige. Og hovedfokuset var på bulkvin i store mengder, både for massevin-markedet og til destillasjon til spansk Brandy. Men etter at Spania ble med i EU i 1986, har det skjedd en revolusjon. Ekspertene har fått tro på dette områdets potensiale, og resultatene i de siste årene har mer enn bekreftet dette.

Det er et par provinser som skiller seg klart ut.
Den største av dem kalles altså DO La Mancha. Den består av områder fra fire forskjellige provinser, dermed er det ikke bare mye vin, men også mye variasjon. Her finner vi det mest ekstreme klimaet. Ikke sjelden kryper gradestokken over 40° om sommeren, og under frysepunktet om vinteren – ofte i lange perioder. I tillegg faller det lite nedbør. Den mest brukte druen er den hvite Airén. Den har aldri blitt vurdert særlig høyt, men med god behandling (og moderne teknologi) får man en god, smaksrik og crisp, lett hvitvin. La Mancha’s berømmelse er imidlertid knyttet til rødvinene. År etter år øker antallet høykvalitets røde, og prisene er fortsatt lave. Vinmakerne bruker for det meste Tempranillo (ofte kalt Cencibel i disse delene av Spania), men blandes i stigende grad med Cabernet Sauvignon, Syrah og Merlot.

Man kan ikke snakke om Castilla-La Mancha uten spesielt å nevne DO Valdepeñas. Det er nærmest omgitt av La Mancha, sør i dette svære området, og har i mange tiår vært favoritten hos vinkjøperne i Madrid. Men nå har Valdepeñas mistet mye av denne posisjonen. Andre har tatt dem igjen. De har også blitt kritisert for sine ”falske” rosé-viner (clarete) laget for det meste av røde druer, ispedd 20% hvite. Rødvinene lages for det meste av Tempranillo, og gir bra kvalitet for en rimelig penge.

I tillegg til disse to har Castilla-La Mancha flere ”lavmælte” regioner med varierte tradisjoner og blandet suksess, foreløpig. Alle har de noe godt å komme med, og nesten alltid til meget konkurransedyktige priser. Vil du ha en litt uvanlig spansk vin, kan du prøve de fine røde fra DO Almansa (Albacete). Dette er det østligste av områdene i Castilla-La Mancha, etablert i 1966. På mange måter har det mer til felles med Valencia, Murcia, Jumilla og Yecla enn La Mancha. Mange av vinene lages av Monastrell, men de som lages av Garnacha er i ferd med å vise et større potensiale, med fine mørke frukt-karakterer.
Som vi tidligere var inne på, var dette en enorm produksjonsbinge for bulkvin, og det var bare noen få viner fra DO Manchuela (Albacete) som skilte seg ut. Manchuela var en del av La Mancha til år 2000, da det ble skilt ut som en egen enhet, bl.a. fordi jordsmonnet er annerledes, med mye mer leire og kalkstein. Det er en derfor ganske ung region, men kvaliteten forbedres raskt. Vinene fra DO Méntrida (Toledo) var en gang svært populære i Madrid, men deres uslepne, litt grove karakter, og vinmakernes fokus på kvantitet, har ført til viner med en del feil og mangler i forhold til det konsumentene vil ha, og det har påført området mye kritikk i nyere tid. Méntrida er fortsatt en region man venter seg mye av, for potensialet er der, og nå er det tegn som tyder på at de beveger seg i riktig retning. Garnacha er viktigste drue (80%).
Så er det DO Mondéjar (Guadalajara), en adskilt lokal region helt i nord i Castilla-La Mancha, rett øst for Madrid. Her har det også vært tradisjon for å lage enorme mengder billigvin, ikke minst for det store markedet i Madrid. Men etter at området fikk sin egen DO-status i 1997 (mest basert på sitt potensiale som et bra druedyrker-område), har utviklingen i retning av kvalitetsviner gått med stormskritt. Mange produsenter er i stand til å lage fine hverdagsviner, spesielt røde (for det meste av Cencibel=Tempranillo). Men også den hvite druen Macabeo (=Viura) gjør det bra her.
Det nyeste området er det spesielle DO Ribera del Júcar (Cuenca/Albacete), som også tilhørte La Mancha – fram til 2003. Klimaet er mye mildere her (dvs. mindre ekstremt, bl.a. pga. elven Júcar). Denne regionen er unik i det at det her er et uavhengig panel som avgjør hvilke viner som skal markedsføres under regionen’s merke. Det er en måte å  garantere kvalitet på, samtidig som de unngår skadelige interessekonflikter mellom vinmakerne.
Madrid som provins tilhørte tidligere Castilla-La Mancha, den gangen det het Castille, men er nå sin egen selvstyrte Comunidad Autónoma. Mange tror det er en vits når det snakkes om D.O Vinos de Madrid, bl.a. fordi det ikke ser ut til å være noe særlig plass til annet enn byutvikling, de kan ikke se for seg hvor og hvordan dette landskapet skulle kunne være egnet for vitikultur. Men denne regionen har en gammel tradisjon å ta vare på, og det er et antall meget gode viner på markedet (selv om de ikke er blant de mest nytenkende spanske vinene). Men også disse blir bedre år for år, etter hvert som man får nye gode vinmakere som satser på dette området, forbedrede teknikker, og nyere utstyr.

Castilla-La Mancha har også noen av Spania’s første private vinregioner. Dette er et helt nytt konsept innen spansk vin. De kalles Vinos de Pago, og er enkelt- eiendommer med sine egne sett med regler og reguleringer. Hittil er det to i dette området: D.O. Dominio de Valdepusa og D.O. Finca Elez. De er blant de beste Castilla-La Mancha kan tilby.

Selv om det er mange mindre områder (som lager Vinos de la Tierra – bordviner) i La Mancha, er det bare V.T. de Castilla som er verd å nevne. Normalt sett er disse områdene bare små utfordrere til de store, men i dette tilfellet kan vi snakke en overlapping mellom mange forskjellige regioner. V.T. de Castilla omfatter nemlig hele Castilla-La Mancha. De løsere reguleringene tillater at vinmakerne arbeider med større frihet, og produserer dermed noen meget interessante viner. Vi kan legge merke til at flere av vineriene som hører til de tradisjonelle D.O.’ene også vil ha et merke eller to under denne betegnelsen. Mange av de beste av vinene fra La Mancha kan altså faktisk finnes her.
Betegnelsen ble innført i 1999 for å tillate at vineriene eksperimenterte med alternative druesorter (f.eks. Chardonnay, Viognier, Syrah og Petit Verdot), og at de kan bruke vinifikasjons- og lagrings- teknikker som ligger utenfor de vedtatte DO-reguleringene for å kunne produsere og markedsføre de vinene de måtte ønske. Noen av de sterkeste og mest unike produsentene i regionen bruker Vinos de la Tierra de Castilla-betegnelsen. Mange markedsfører en del viner under DO’ene La Mancha, Valdepeñas, osv., men tapper sitt flagskip under Vino de la Tierra de Castilla.

Blant topp vinene er de to Castilla-La Mancha Pagos DO (enkeltvinmarks DO, ikke ulikt Frankrikes Château Grillet i Rhônedalen): Marqués de Griñon’s Dominio de Valdepusa nær Toledo, og Finca Elez, teaterprodusenten Manuel Manzaneque’s høyt beliggende vingård i Sierra de Alcaraz i Albacete-provinsen. Andre utmerkede viner inkluderer Ercavio fra Mas Que Vinos, Gran Calzadilla (Uribes Madero), La Estacada Syrah (Finca La Estacada), Avalón (Arva-Vitis), Quercus (Bodegas Fontana), Pago Florentino (fra produsentene av Ribera del Duero’s Arzuaga Navarro viner), Vega Ibor (Bodegas Real), pluss Dehesa Carrizal og Vitis Terrarum. Sherryprodusenten Osborne har investert masse penger i sin nye 1000 ha store eiendom og 270,000 m2 store bodega nær Malpico de Tajo, der tre Vino de la Tierra de Castilla rødviner produseres: Dominio de Malpica (100% Cabernet Sauvignon), Osborne Selección Solaz (blanding av Syrah og Tempranillo), og den billige Solaz (en blanding av 80% Tempranillo og 20% Cabernet Sauvignon).
Alt i alt er det for tiden mange spennende ting som kommer ut av Castilla-La Mancha.

  1. Ingen kommentarer så langt.
  1. Ingen tilbakesporinger så langt.