Som jeg tidligere har skrevet i denne bloggen: Det er ikke noe galt med sødme i tyske rieslinger (se «Tyske viner: en innledning», og «Tørr riesling?»). I motsetning til mange andre viner der hint av sødme ikke er ønsket, kan vel-lagede tyske rieslinger snu sødmen til en styrke. Om vinen er omsorgsfullt balansert av andre kvaliteter, som en livlig syrlighet, kan du få oppleve et balansenummer på høy line der spenningen mellom sødme og syre blir forfriskende og spennende.
Les mer
Snøen smelter. Gradestokken beveger seg mot +10. Det går mot vår. Der mange lengter etter den første utepilsen, gleder jeg meg til den første Rieslingen på terrassen.
Vår i Mosel
Som regel er det en delikat, skarpskåren riesling fra Mosel jeg vil ha. De som har en liten restsødme, men er så nydelig balansert at totalinntrykket blir pur forfriskning.
Alsace lager selvfølgelig flotte rieslinger, kanskje noen av de kraftigste og flotteste i verden. I Østerrike lager de tørre, mineralrike rieslinger, i Australia kommer de opp med forbausende gode eksemplarer, og riesling er kanskje den druen som gir best hvitvin der. Flere andre land dukker opp med gode rieslinger. Men når det gjelder dedikasjon til druen, viner med en sjelden finesse, dybde og klarhet, balanse mellom skjørhet og intensitet, er det ingen som kan rivalisere Tyskland. Les mer
For 50 år siden elsket nordmenn tyske hvitviner. Det ble konsumert store mengder viner som Reiler vom heissen Stein, Blue Nun, Black Tower og Zeller Schwarze Katz. Men tidene og smaken har forandret seg, disse vinene blir ikke sett på som det de en gang ble, og salget har stagnert.
Les mer
Kommentarer