Pinot Noir og mutasjoner
Pinot Noir
Mange druesorter er kjent for å mutere, og før i tiden hadde vinprodusentene marker som kunne inneholde en myriade av forskjellige vinstokker, hver med sine små genetiske forskjeller. Erfarne dyrkerne laget nye planter ved å ta skudd fra sine etablerte vinstokker, og sørget for å bruke de stokkene som hadde de beste karakteristikkene, eller som passet best med vinmakingstradisjonene. På den måten sørget de for at den genetiske styrken og mangfoldet i vinmarken til en hver tid var best mulig.
Men med de senere tiders tendens til å bruke podede vinstokker, faller denne jobben som oftest på spesielle gartnerier som avler fram plantene, heller enn vinmarksarbeidere. Gjennom dette arbeidet har et visuelt utvalg av sunne planter på ad hoc basis blitt erstattet med et mer ensrettet kloneutvalg, med tusenvis av like planter som stammer fra den samme sertifiserte sykdoms- og virus-frie stokken. Som et resultat av dette igjen finnes det i dag en ganske omfattende katalog over kloner og deres spesielle karakteristikker som vinmakerne må ta stilling til når de skal velge sine nye planter. Dette gjelder ikke minst Pinot Noir, som har henimot 1000 til dels ganske forskjellige kloner. Dette er derfor en druetype der forskjellige kloner kan vise betydelig variasjon i ytelse, og det er kanskje den viktigste grunnen til at så mange produsenter legger så stor vekt på kloner.
Jeg har skrevet før om New Zealand – se her, men nå skal vi se nærmere på et ganske interessant område:
Central Otago
Første gang en kommersiell vin ble produsert i dette området var så sent som i 1987, men siden den gang har området vunnet verdensry for sin Pinot Noir.
Det kalles bare «Central» lokalt og er verdens sørligste vinregion. Det er bare landets fjerde største region i antall tonn druer som høstes, men området har i areal mer enn femdoblet seg i de siste 10 årene, og noen av vinmarkene ligger relativt høyt – og blir beskyttet av opp til 3700 meter høye fjell.
Det er et av New Zealands mest isolerte vinområder, en fjellrik, bakkete region omgitt av de Sørlige Alpene, den snødekte fjellkjeden som snor seg langs hele Sørøya. For å si det sånn: Her har de vært mer kjent for sine alpinsentre enn for vin. Det er et tørt, semikontinentalt klima med varme sommere (30 grader C) og kalde, tørre vintere. Disse forholdene, og en minimal risiko for sykdommer i isbrejorden, gjør området ideelt for organisk jordbruk. Vinmarkene, som mange steder deler fjellsidene med Merano-sauer, ligger spredt i alle regionens dalfører, og kan deles inn i fire underregioner:
Les mer
I min gjennomgang av vinstiler i Nord-Italia har turen kommet til Alto Adige.
Dette området dekker den nordlige – eller øvre – delen av Adige-bassenget i regionen Trentino-Alto-Adige, og omfatter provinsen Bolzano og dalføret videre innover mot grensene til Østerrike og Sveits. Det var en del av Østerrike-Ungarn fram til 1921.
I dalene som strekker seg oppover mot Brennerpasset er jordsmonnet ofte mineralrik, kalkholdig morenejord med innslag av sand og grus. De fruktbare dalene og åssidene i dette fjellrike Tyrolerland har vært berømt for sin vin siden romernes dager, og de produserte en lett, duftrik, ytterst behagelig og ofte utmerket bordvin. Mer enn halvparten av produksjonen blir idag eksportert til Sveits, Østerrike og Tyskland. Etter den 2. verdenskrigen startet en viktig utvikling med å etablere disse vinene på et høyere kvalitetsnivå. Man kan også legge merke til at området står for 1% av Italia’s totale vinproduksjon, men 10% av all grappa (det særegne italienske brennevinet) som lages i Italia.
Les mer
«God vin handler ikke om de temmelig nedslående salgsscenariene for en primeur rødviner. Det handler om begavede mennesker som lager store viner fra de beste terroirs. Det er mange av dem for tiden, over hele verden. Jeg ønsker bare å kunne gi dem den kredit de fortjener.» Jamie Goode på sin vinblogg.
Jeg er meget enig i dette, og det er nok en av grunnene til at jeg såpass ofte skriver om viner og områder som ikke regnes blant de bestselgende. Jeg mener min misjon ikke er å støtte opp under de mest populære og best kjente vinene, men å ha et fokus på de mange gode vinene fra områder som ligger litt under horisonten for de fleste som kommer inn i en eller annet form for vinutsalg og ikke vet hva de skal velge.
I dag skal det dreie seg om New Zealand, et land på en stille, kontinuerlig frammarsj. I mange vinelskeres bevissthet har det brent seg inn med sine faste, klare, smaksmettede hvitviner, men i det seneste tiåret har det også kommet på banen med stadig bedre rødviner.
Les mer
Pinot Noir
Pinot Noir er først og fremst en fransk rødvinsdrue, men den er nå adoptert (og grundig studert) i vinregioner i alle verdenshjørner, og er blandt de mest populære druene som finnes. Mange husker kanskje dens rolle i filmen «Sideways» (2004), der den sexfikserte levemannen Jack klarer seg utmerket med en flaske billig Merlot, mens den innadvendte og alvorlige forfatteren Miles leter etter den perfekte Pinot Noir.
Druens sjarmerende egenskaper har brakt den til vingårder i en lang rekke land, fra Vesttyskland, Spania og Norditalia til Chile, Sørafrika, Australia, California og New Zealand. Blant mange andre. Og det på tross av vanskelighetene med å dyrke den, og å få et forutsigbart resultat: den har nemlig ord på seg for å være en vanskelig drue.
Den regnes som overhodet i Pinot-familien av druetyper, som i tillegg inkluderer Pinot Gris, Pinot Blanc, Pinot Meunier og (Pinot) Chardonnay. Familien kalles Pinot på grunn av drueklasenes likhet med pinje-kongler.
Les mer
Ved de maleriske, krittholdige skråningene ned mot den øvre delen av elven Loire i Frankrike ligger et AOC-område på 2.600 ha, med 500 produsenter. Det kalles Sancerre, og ligger temmelig nøyaktig midt i Frankrike. For det meste er det snakk om ganske små produsenter, for 400 av dem har vinmarker som er mindre enn 8 ha. Det dekker kommunene Bannay, Bué, Crézancy, Menetou-Râtel, Ménétréol, Montigny, Saint-Satur, Sainte-Gemme, Sancerre, Sury-en-Vaux, Thauvenay, Veaugues, Verdigny og Vinon. Mange regner dette for å være den ”tyngste” appellasjonen i denne delen av Frankrike, sammen med Pouilly-Fumé. Nesten hele appellasjonen ligger på Loires venstre bredd, tvers over for nettopp Pouilly-Fumé, og de lager langt mer vin enn dem. Noen av vinmarkene har fått et spesielt godt rykte på seg, som Clos de la Poussie, Chêne Marchand, og Le Grand Chemarin, men siden midt på 1990-tallet ble det forbudt å skrive vinmarksnavn på etikettene.
Les mer
Det brukes mange druer i Piemonte, og i motsetning til det man skulle tro, er det ikke Nebbiolo som er den mest utbredte druen. Det er faktisk, men kanskje ikke helt overraskende, Sangiovese. Deretter kommer Barbera. Nebbiolo står for kun 3% av produksjonen. Men området har svært mange lokale druer, og mange av dem finnes ikke andre steder enn akkurat her.
Les mer
La Loire er den lengste og vakreste av de franske elvene, som i sitt 1000 km lange løp passerer en lang rekke med forskjellige provinser og vindistrikter. Utspringet er vest for Valence i Rhônedalen og den løper ut i Atlanterhavet ved Nantes.
Les mer
Vi skal se nærmere på de enkelte vinområdene i Argentina.
Les mer
Regionene i Argentina
Regionene
Det er 10 vinregioner i Argentina, og disse er nesten utelukkende konsentrert i den vestlige delen av landet, mot Chile (og dermed Andesfjellene). De viktigste er Salta, Catamarca, La Rioja, San Juan, Mendoza, Lujan de Cuyo og La Pampa. Disse kan deles opp i tre store områder:
Les mer
Kommentarer