Om vin

Hvem kan påstå at de vet hva eller hvor Sakartvelo er? Jeg visste det ikke. Utrolig hva man kan lære seg gjennom interesse for vin!

I dag er det et selvstendig land i Kaukasus-området, og det sies å være det første i verden med druedyrking – for ca. 9000 år siden.

Landet kjenner vi som Georgia.

Jeg skal forsøke å sette dette interessante landet i en vinøs sammenheng. Dette har blitt ganske langt, og jeg må jeg dele i to. Her følger første del.

Georgias beliggenhet og grenser

Det var en republikk i det tidligere Sovjetunionen. Innbyggernes navn på landet er Sakartvelo, ”kartvelernes land”. Navnet Georgia oppstod her i vesten via korstogsfarere hevdes det, med basis i at folket i landet tilba St. Georg.

Det ligger betydelig lenger øst enn Moldova og Ukraina, mellom Russland og Tyrkia. I vest og sør grenser landet til Svartehavet, i sørøst til Aserbajdsjan og Armenia. Og det er et ganske lite land, under en fjerdedel av Norge.

Her kan vi oppleve druer som ikke finnes i resten av verden. Hvitvinsdruer som Chinuri, Mtsvane, Kisi og Rkatsiteli, og rødvinsdruer som Aladasturi, Aleksandrouli, Mujurentuli, Saperavi, Shavkapito og Tavkveri kan til de grader utvide vår forståelse av vindruer. Faktum er at mange av disse druene er eldre enn alle andre europeiske druer. De er blitt dyrket og foredlet i tusener av år, og utfordrer vår oppfatning av “hvor gammel er gammel.”

Vinmessig sett består landet av fem hovedregioner: Kakheti (som er mest kjent), ligger øst for Tiblisi og grenser til Azerbadjan, med underområdene Telavi og Kvareli (hvor 70% av alle druene i landet dyrkes), Kartli, Imereti, Racha-Lechkumi og Kvemo Svaneti, Abkhazia og Araja. På etikettene følger man de samme reglene som på franske regionviner fra f.eks. Bordeaux og Burgund. Rødvinene som produseres er ofte meget rike på tanniner. De som liker tanninrik vin kan med fordel forsøke å spore opp vin fra Georgia. Mye av produksjonen er imidlertid søt musserende vin.

Georgias viner har vært kjent og skattet siden oldtiden, og vårt ord «vin» kommer fra det georgiske ordet «gvino». Arkeologiske funn viser at så tidlig som 4000 f.Kr ble druesaft helt i underjordiske leirkrukker, eller kvevri, for gjæring i vinterhalvåret. Og det har vært en stor interesse knyttet til vinmaking. Få land i verden (om noen) har så mange hymner til vinens pris.

Homer omtaler dem, og Xenofon – Sokrates’ disippel og venn – reiste gjennom landet og skrev om den ypperlige vinen som ble laget og lagret i leirkrukker.

Georgiske arkeologer har funnet tallrike vitnesbyrd om vindyrkingen i den fjerne oldtid. Herfra spredte vinmakingen seg til Hellas, Egypt, Italia og Frankrike.

Man har funnet flere ruiner av eldgamle vinhus med bassenger hvor druene ble tråkket, og hvor saften ble samlet i store krukker.

Under en utgraving i den gamle kongebyen Mtskheta fant arkeologene i 2006 en liten bronsefigur. Den er ca. 3000 år gammel, og forestiller en mann som sitter og drikker vin av et kuhorn. Til høyre er han gjengitt på et frimerke.

Den lille mannen har blitt et slags ikon for georgisk vin. Kanskje har han vært en tamada – en leder av et drikkelag.

Det er både kystklima og innlandsklima, middels varmt om sommeren, mildt og frostfritt om vinteren.  Landet ligger på samme breddegrad som Bordeaux og har potensial til å bli et betydelig vinland – som Argentina, Chile og New Zealand har blitt det i de siste 25 årene. Men gammeldagse systemer sammen med et primitivt teknisk nivå, gjør at man ligger langt tilbake i forhold til det vi oftest sammenlikner med. Mange steder brukes det fortsatt metoder som var i bruk før antikken. En kvevri er fortsatt ganske vanlig å se på mange vingårder.

Kvevri-teknikken er kanskje det mest interessante ved Georgias vinproduksjon. Store leirkrukker graves ned under kjellergulvet, så vinen oppbevares så kjølig som mulig. Kun toppen stikker litt opp, og åpningen dekkes med en stein som – når gjæringen er over – kittes fast med leire og dekkes med et tykt lag sand. Teknikken er interessant, og i dag eksperimenterer vinprodusenter i Italia, Østerrike og Tyskland med den.

De store krukkene som brukes dreies ikke på en dreieskive. De modelleres for hånd, og når de er ferdige dekkes innersiden med et lag bivoks for å lukke porene, mens yttersiden får en omgang med lesket kalk. Kalken verner mot bakterier i jorden.

Georgiernes kvevri-teknikk står på Unesco’s liste over verdens kulturarv.

Når man skal smake på en vin skjer det tradisjonelt ved at den skjenkes – ikke i glass – men i en flat skål. Man henter vinen opp av kvevrien med det tørkede, treaktige skallet av en kalebas, også kalt flaskegresskar, bundet til en lang stokk.

Senere tiders vinhistorie

Landet var i over 200 år en hovedleverandør av kvalitets-vin til Russland, men i 1921 ble det besatt av Russland og innlemmet i Sovjetunionen. Ganske snart fikk ordre fra Moskva om å slutte å lage vin av kvalitet. Som Ungarn, Bulgaria og de andre østeuropeiske vinlandene skulle Georgia utelukkende lage søte viner i så store mengder som overhode muligt. Blås i kvaliteten. Man blandet forskellige druesorter, gode og dårlige, blå og grønne, i det samme store karet. Det spilte ingen rolle. Hovedsaken vat at det kom mye vin ut av det.

Da Mikhail Gorbachov i 1985 kom til makten ville han bekjempe Sovjetunionens utbredte alkoholisme, og fikk nedlagt store arealer med vinmarker. I Russland og Moldovia ble arealet redusert med nesten 60%. Georgia slapp med 16%.

I 1991 ble så Sovjetunionen oppløst. Georgia ble igjen et fritt land og kunne gå i gang med å restaurere sin vinindustri.

Det ble en lang og tung oppoverbakke.

I 2011 steg eksporten av vin med 38%, og i 2012 steg den ytterligere med cirka 10%.

Men i 2006 røk Georgia uklar med Rusland. De ville gjerne ha nærmere kontakt med Vesteuropa og søkte om medlemsskap i NATO, og ville samtidig bringe de to separatist-områdene Sør-Ossetia og Abkhazeti tilbake som deler av landet, men da ble russerne sinte. Og hvor kunne de best ramme Georgia? På vinhandelen.
 Russerne forbød import av vin fra Georgia. Offisielt sa de at de ikke kunne godkjenne vinenes kvalitet og forbød salget av dem, og gikk et skritt videre da de også forbød importen av sprit og mineralvann.
 Problemet var bare at de georgiske vinene hadde alltid hatt et godt renommé i Rusland, og folk fortsatte å etterspørre georgisk vin. Så det ble ordnet slik at russerne fortsatt kunne få viner med ordet Georgia på etiketten. Det var bare det at de aller fleste av dem ikke var fra Georgia.

Vinen Saperavi var berømt i Rusland. Men opp til 80% av Separavi-vinen på det russiske markedet var billigvin med jukseetiketter, eller slett ikke vin i det hele tatt, men en alkoholisk cocktail med kunstige farge- og aromastoffer. Noe av vinen kom nok fra svindelfirmaer i Georgia, men det meste ble fabrikert i Russland.