En gresk italiener
Aglianico er en robust, rød kvalitetsdrue fra Italia som ble brukt i den klassiske Falerno-vinen (romernes 1. cru vin). Den stammer fra Hellas og var en av de viktigste druene til fønikerne. Til Italia (Campania) kom den med greske innvandrere omtrent 700 år f.Kr., og den er i dag Sør-Italias beste drue. Det er mye som tyder på at den opprinnelige greske druen har forsvunnet, men flere steder i Hellas planter man nå Aglianico. Det ville neppe være galt å si at dette meget sannsynlig er den lengst brukte kommersielle druen av alle.
Senere ampelografiske og historiske studier har vist at to av dens direkte etterkommere er Syrah og Cabernet Sauvignon. Navn man kan støte på i forbindelse med denne druen er Cerasole, Guanico, Gagliano, Ellenico eller Uva Nera.
Aglianico setter knopper tidlig og trives best i et varmt, tørt klima med mye sol. Av den grunn blir den forsøkt i Australia og California, der den har gitt ganske gode resultater, men som ikke når opp mot Aglianico del Vulture. Noe av svaret er antakelig å finne i jordsmonnet. Men selv om den starter tidlig med å sette knopper har den en tendens til å modne sent, og innhøsting i november er ikke uvanlig, selv i Sør-italia. Høstes den for tidlig kan vinene bli i overkant fulle av tanniner og syre. Det tankevekkende nå er at denne druen stadig oftere er med i diskusjoner om nyplantinger i områder som sliter med den globale oppvarmingen.
Jeg har nevt druen i tidligere innlegg, «I vulkanens skygge» og «Opplevelser i Ingenmannsland»
Den dyrkes på ca. 13000 ha vinmarker, hovedsaklig i regionene Puglia, Basilicata, Calabria og Campania. Den blir som oftest en fyldig, rik, mørk, tett og kraftig vin. De beste vingårdene finnes på Monte Vulture, en utdødd vulkan. I dette isolerte og temmelig tilbakestående distriktet finnes det noen få virkelig gode vinkjellere, og en ekte, godt behandlet Aglianico del Vulture er det ikke lett å få tak i. Men den er verd å lete etter, en fin vin med en riktig kropp og en bemerkelsesverdig bouquet.
Den vulkanske sammensetningen av jordsmonnet rundt Vulture-fjellet, der druene dyrkes i 200 til 700 meters høyde, gir unike karakteristikker til disse vinene, som fikk DOC-betegnelse i 1971, oppgradert til DOCG i 2010. Fargen er ofte dypt rubinrød med streif av purpur, intense aromaer av villbær, og mellom 12% og 13,5% alkohol. Også den som lages i Taurasi er god. Det er få like gode røde viner og ingen bedre i det sentrale eller sørlige Italia. Dersom den har en alkoholstyrke på minst 12% og er lagret i minst tre år, får den lov til å kalle seg “Vecchio”. Har den 12,5% og er lagret i 5 år, kan den kalles “Riserva”. Disse vinene er ganske komplekse og sammenlignes ofte med Barolo og Barbera ( kalles av og til for ”sydens Barolo»). Med alderen blir de mer balanserte og harmoniske, garvesyreinnholdet minker og de blir fløyelsbløte.
Den mest kjente produsenten av Aglianico do Taurasi er Mastroberardino. Deres Radici Riserva er meget bra (2006 utgaven finnes på mange polutsalg til kr. 330,-). Andre gode produsenter er D’Angelo og Paternoster.
Mange produsenter liker å blande andre druer i disse vinene for å gjøre dem mer tilgjengelige, og i Taurasi tillater vinlovene 15% andre druer. Som regel brukes det da lokale sorter, som Piedirosso (mer aromatisk) og Primitivo (mer fruktig). I Falerno del Massico er det tillatt med 20-40% andre druer, og i DOC Galluccio Rosso er andelen maksimum 30%. I Sant’Agata dei Goti Rosso på Sorrento-halvøya er andelen 20-40%.
Fra kommunene Matera, Irsina og Tricarico kommer Aglianico dei Colli Lucani og Aglianico di Matera.
Dessverre er det ikke gull alt som glitrer, her som andre steder. En del av av vinen som produseres av denne druen er ganske kjedelig og av mindre bra kvalitet. Så her som ellers er det slik at de billigste vinene ikke yter druen rettferdighet. En del av druene ender dessuten opp i andre typer viner, dominert av helt andre druer. Da er druens oppgave å gi disse vinene nødvendig ryggrad ved hjelp av tanniner og syre.
Det lages også en god bronse-farget rosévin.
Kommentarer