Arkiv

Arkiv for ‘Enkeltviner’ Kategorien

Pago

14. mars 2016 Ingen kommentarer

En av de få tingene som knytter DO de Pago og Grandes Pagos de España sammen er ordet Pago. Og for å være en Pago, må man dyrke sin vin fra egne druer. Det noe kontroversielle DO de Pago er det offisielle uttrykket som brukes for Spanias høyeste klassifikasjonsnivå. For tiden er det bare ni vingårder som har denne klassifikasjonen. Den ble offisiell i 2003, men de to eneste spanske regionene som har ratifisert den er Castilla-La Mancha og Navarra.

Den er kontroversiell fordi kriteriene synes å være pengerelatert. Det er en voksende opinion som mener at de valgte vinene ikke er de beste Spania kan tilby som meningen var. Kriteriene synes mer å gå på hvor berømte vingårdene er.

Les mer

En spesiell vinsmaking

16. desember 2015 2 kommentarer
Det var en dag i begynnelsen av desember. En mørk og tung tirsdag kveld med duskregn. Men det føltes ikke slik, for jeg hadde fått æren av å være med på å smake på en 68 år gammel vin. En Barolo Riserva laget av Giacomo Borgogno & Figli, høstet og vinifiert i 1947 – det året jeg ble født.

Les mer

Osar

29. april 2014 Ingen kommentarer

Jeg var på en tur til Gardasjøen i Italia for et par uker siden, og der fikk jeg tak i en flaske med Masi Osar 2006, laget på den for mange ukjente druen Oseleta. Her kommer noen ord om den:
Les mer

Gullvin

20. juli 2012 Ingen kommentarer

Albana di Romagna er en ganske unik (i betydningen uvanlig) hvitvin som lages i tre utgaver – tørr, halvtørr eller søt (dolce). Den er temmelig rik på alkohol, og produseres av Albana-druen i traktene omkring Emilia i Sentral-Italia, i nærheten av Bologna.

Opprinelsen til denne druen og denne vinstilen er omgitt av dunkelhet og mystikk. Man mener den stammer fra de gamle Romerriket, og mener navnet på druen stammer fra albus=hvit. En DNA-test utført i våre dager avslører et nært slektskap med Garganega og en rekke andre høyst lokale druer. Man har dessuten funnet et visst slektskap til den gamle tyske druen Elbling (fra Moseldalen).

I tidligere tider var det en legendarisk vin.
Det fortelles at i året 435 e.Kr. var Galla Placida, hersker over det Vestre Romerriket, på vei til Ravenna. Hun stoppet med hele sitt følge i en liten landsby underveis, og ble der servert et glass av den lokale hvitvinen i en mindre elegant kopp. ”Å, gyldne vin”, sa hun, ”du er altfor fin til å drikkes av slike kopper. Skulle jeg gi deg den ære du fortjener, skulle jeg ha drukket deg av et gullbeger!” Av dette kom Bertinoro (drikke-deg-i-gull), som er navnet på hovedbyen for produksjonen av denne vinen.

Den fikk rett til DOCG betegnelse i 1986, den første som ble gitt en hvitvin i Italia. De beste av disse vinene kommer nettopp fra landsbyen Bertinoro nær Forlí, bare noen få km fra Adriaterhavet. DOCG sonen (som totalt er på 1800 ha) inkluderer deler av provinsene Bologna, Forlí og Ravenna, og de nest beste Albana-vinene kommer nesten utelukkende fra den røde leirjorden i bakkene mellom Faenza og elven Ronco øst for Forlí. Vinmarkene i dette området ligger ca. 120-270 m.o.h.

Les mer

Solens vin

31. mai 2012 Ingen kommentarer

Jeg har i flere omganger trukket fram min støtte til, og tro på organiske viner. Her er hva jeg skrev om Marcel Deiss, og om Olivier Cousin, to franske vinmakere. En artikkel har fokus på tilsetningsstoffer i vin. På bakgrunn av flere tilbakemeldinger som kan sammenfattes med at disse vinene kan være nokså krevende, og i noen tilfeller omtales det som kalles «naturviner» mindre tiltalende, ser jeg det som en glede å trekke fram to organiske viner fra Spania. De er begge temmelig enkle – de utfordrer ikke, men er behagelige, lette viner. For meg er det også spesielt gledelig at de kommer fra de underfokuserte områdene i Spania, nemlig omkring Toledo, og DO Almansa.

Den første heter «300 Dias de sol» (300 soldager) fra Bodega Ecológica Bruno Ruiz som ligger på den store La Mancha-sletten midt i Spania, i Quero ved byen Toledo. Familien rår over 75 ha vinmarker i 600 meters høyde som dyrkes økologisk. Hoveddrue er Tempranillo. Navnet på vinen henspeiler (selvfølgelig) på det faktum at dette området i gjennomsnitt har 300 soldager i året. Her er det ingen smak av (eike)fat, ikke noe noe røyk, lær, krutt, og andre mer eller mindre eksotiske avskygninger, bare en rund, lett, frisk vin, med hentydninger til kirsebær og blomster, og den kjøligheten jeg foretrekker mer og mer. Den er spontangjæret (ingen tilsatt gjær), og klares ikke, og den tappes ufiltrert. Her er vi inne på et av kjernepunktene i min egen vurdering av slike viner. Når viner lages på slik måte, får man et produkt som i stor grad gjenspeiler produsentens jordbrukskunnskaper mer enn kunnskaper om kontrollert vinmaking, tilsetningsstoffer og kjemi.
Det er en kompleksitet her, men den er ikke knyttet til bastante og vedtatte normer for hvordan Tempranillo skal smake. Jeg tror det er en type vin som vokser med gjentatte møter, og er ganske sikker på at det er mange som vil finne ut at den kan være en hyggelig hverdagsvin. For prisen er ikke avskrekkende – kr. 111,-

Den andre er en vin som jeg ser mange trekker fram i disse dager, nemlig «Sarada» fra Agricolas Aguaza i Almansa. (Her kan du lese hva Aperitif skriver). Det er flere ting jeg synes er meget interessant her: De to brødrene som driver foretaket har satset biodynamisk (ennå ikke sertifisert, for det tar ti år), vinstokkene er mellom 20 og 50 år gamle, og her er det ikke snakk om tradisjonelle spanske druer. Etiketten sier Garnacha tintorea, og da vil vel mange tro at det dreier seg om Garnacha/Grenache. Det gjør det ikke – for det er et annet navn på den franske Alicante Bouschet som mange kjenner fra en del interessante portugisiske viner. Det morsomme er nå at den begynner å få noe som likner en kultstatus i Australia. Alicante Bouschet er en såkalt hybriddrue – det vil si at den er et resultat av kontrollerte krysninger av drueplanter, der en av «foreldrene» ganske riktig er Grenache (eller Garnacha som spanjolene sier), men det er ikke mye Grenache-preg tilbake. De to andre druene som ble brukt var to lokale, i dag temmelig ukjente, sørvest-franske druer, Aramon og Teinturier du Cher. I begynnelsen fikk denne druen ingen annen betydning enn som «fargetilsetning» til altfor lyse viner. Første gang Henri Bouschet fikk druer av den nye planten var i 1866. Og ut over fargen var det lite som virket spesielt lovende. Men med årene er det flere som har greid å «temme» denne druen og å få fram dens potensial. Spesielt var det portugisere som greide det.

Og nå står vi altså overfor en spansk 100% Alicante Bouchet fra Albacete, øst i Castilla (altså nok en gang La Mancha – den som vil vite mer om La Mancha kan lese her). Nå har jeg sett at en del utenlandske skribenter mener den innholde Monastrell i tillegg til Alicante Bouchet. Jeg har en mistanke om at de har rett, men for meg er det bare en fordel, for jeg er stor tilhenger av Monastrell. Vel – Vingården ligger i 800 meters høyde, og jordsmonnet domineres av kalk og stein. Også denne vinen er spontangjæret, og den har ligget og modnet på bunnfallet i store ståltanker. Og det er en behagelig, tiltalende vin. Ikke på noen måter utfordrende, men derimot innsmigrende og lettdrikkelig. Og prisen? Kr. 101,- Behøver jeg si mer?

Tårnet dreier

6. mai 2012 Ingen kommentarer

Nylig kom en «sjokkerende» melding fra Bordeaux-slottet Château Latour: De vil slutte med sitt en primeur salg av vin.
Direktøren for Château Latour, Frederic Engerer, kom med den oppsiktsvekkende meldingen at årgang 2011 fra 1. cru-slottet blir den siste årgang som selges som primeur-vin – altså mens den fortsatt ligger og modner på fat. Den unge vinen vil heller ikke lenger bli solgt på flasker. Heretter vil vinen forbli innenfor  slottsmurene til den er drikkeklar. Førstevinen, Chateau Latour, og annenvinen Les Forts de Latour, vil kun bli solgt når de har blitt modne.
Les mer

Solskinnsvin

16. mai 2011 Ingen kommentarer

Et av minnene jeg har fra mine yngre dager, er smaken av noen syrlige drops med sitronsmak, som  jeg husker jeg likte svært godt. Plutselig en dag kom denne smaken tilbake, representert ved en Riesling fra produsenten Dönnhoff i Nahe, nemlig deres billigste vin – den som bare heter Riesling. Den har mye sødme (25 g/l) men også en fin syreryggrad, og begge bidrar til å få fram denne sitrondrops-kvaliteten. Her er det mye fin syrlighet, den er frisk og ren, og har god dybde i smaken. En utmerket vin for gode sommerkvelder ute i frisk luft. Ren nytelse.

Les mer

Enamore

6. mai 2011 Ingen kommentarer

Jeg har tidligere villet slå et slag for de mange gode vinene fra Argentina. De som er interessert kan f.eks. lese min introduksjon til det meget interessante vinlandet her. Som jeg har vært inne på lages det mange meget gode viner til en rimelig pris. Da snakker jeg ikke om de mange billige vinene man kan få tak i, men kvalitetsvinene som i forhold til liknende viner er tildels svært rimelige.
Les mer

Eksempel på en tørrere Riesling: Dreissigacker

12. april 2011 Ingen kommentarer

Som jeg tidligere har skrevet i denne bloggen: Det er ikke noe galt med sødme i tyske rieslinger (se «Tyske viner: en innledning», og «Tørr riesling?»). I motsetning til mange andre viner der hint av sødme ikke er ønsket, kan vel-lagede tyske rieslinger snu sødmen til en styrke. Om vinen er omsorgsfullt balansert av andre kvaliteter, som en livlig syrlighet, kan du få oppleve et balansenummer på høy line der spenningen mellom sødme og syre blir forfriskende og spennende.

Les mer

Tørr riesling?

24. mars 2011 Ingen kommentarer

Snøen smelter. Gradestokken beveger seg mot +10. Det går mot vår. Der mange lengter etter den første utepilsen, gleder jeg meg til den første Rieslingen på terrassen.

Vår i Mosel

Som regel er det en delikat, skarpskåren riesling fra Mosel jeg vil ha. De som har en liten restsødme, men er så nydelig balansert at totalinntrykket blir pur forfriskning.
Alsace lager selvfølgelig flotte rieslinger, kanskje noen av de kraftigste og flotteste i verden. I Østerrike lager de tørre, mineralrike rieslinger, i Australia kommer de opp med forbausende gode eksemplarer, og riesling er kanskje den druen som gir best hvitvin der. Flere andre land dukker opp med gode rieslinger. Men når det gjelder dedikasjon til druen, viner med en sjelden finesse, dybde og klarhet, balanse mellom skjørhet og intensitet, er det ingen som kan rivalisere Tyskland. Les mer