Om vin

«Versa il vino! Eccellente Marzemino!» synger Don Giovanni mot slutten av Mozarts opera, like før han blir trukket ned til helvete av il Commendatore’s statue, og flammer sluker skjørtejegerens hus. Dramatiske greier.
Like dramatisk er nok ikke vinen Marzemino, selv om dens historie er spennende nok.
Det er altså en italiensk vintype, eller – egentlig er det navnet på en drue.
Den dyrkes i Trentino i Nord-Italia, like nord og øst for Gardasjøen, med andre ord like nord for der vi var da jeg skrev om Soave. Det har lenge vært antatt at den stammer fra den østerikiske byen Marzemin, men senere tiders DNA-tester har slått fast at den er i direkte slekt med Friuli-Venezia Giulia’s druer Refosco dal Peduncolo Rosso og Teroldego. I alle fall vet man at den har vært i bruk i dette området siden 1400-tallet. Noen forskere mener også at den i sin tid ble brukt i utviklingen av Chianti i Toscana.

Les mer

Pinot Noir

Pinot Noir er først og fremst en fransk rødvinsdrue, men den er nå adoptert (og grundig studert) i vinregioner i alle verdenshjørner, og er blandt de mest populære druene som finnes. Mange husker kanskje dens rolle i filmen «Sideways» (2004), der den sexfikserte  levemannen Jack klarer seg utmerket med en flaske billig Merlot, mens den innadvendte og alvorlige forfatteren Miles leter etter den perfekte Pinot Noir.
Druens sjarmerende egenskaper har brakt den til vingårder i en lang rekke land, fra Vesttyskland, Spania og Norditalia til Chile, Sørafrika, Australia, California og New Zealand. Blant mange andre. Og det på tross av vanskelighetene med å dyrke den, og å få et forutsigbart resultat: den har nemlig ord på seg for å være en vanskelig drue.

Den regnes som overhodet i Pinot-familien av druetyper, som i tillegg inkluderer Pinot Gris, Pinot Blanc, Pinot Meunier og (Pinot) Chardonnay. Familien kalles Pinot på grunn av drueklasenes likhet med pinje-kongler.
Les mer

Enkelte viner er ikke å få i Norge, men jeg synes det er verd å nevne dem likevel, når de er av interesse. Dette er om en liten håndfull slike viner:

Sayalonga

Vi befinner oss i Sør-Spania, og kjører oppover i Sierras de Málaga, vekk fra Costa del Sol, inn i det området som kalles Axarquía. På de slyngete veiene oppover i fjellene passerer vi landsbyen Sayalonga, en hvitmalt liten flekk i landskapet bare 4 mil fra Málaga by. Fra Algarrobokysten er det 9 km opp hit, og da er vi kommet opp i 350 m høyde. Her bor det 1500 mennesker, og stemningen er fredlig og rolig. Landsbyen har de samme trange brosteinsbelagte gatene som slynger seg mellom hvitkalkede hus prydet med bugnende planter og trær, som alle de andre små landsbyene i området. Midt i husklyngen ligger 1500-talls-kirken Iglesia de Santa Catalina, og den typiske andalusiske hovedplassen med sine jakarandatrær og solparasoller over restaurantens uteserverings-bord.

Rett etter denne landsbyen, på veien videre til Cómpeta, passerer vi et lite skilt på høyre side av veien som ikke er lett å få øye på: Bodegas Bentomiz står det, og det peker mot en støvete vei oppover i åssiden. Det som skiltet ikke sier noe om er at denne lille bodegaen har fått internasjonal oppmerksomhet for sine meget gode høykvalitetsviner.

Les mer

Hva er det med de franske vinmyndighetene?
I kjølvannet av det jeg har skrevet om moderne vinifieringsteknikker og tilsettinger, vinfilosofi, organisk vin, m.m. kommer det her en historie som setter det hele i et underlig lys, etter mitt skjønn. Det er en historie som gjør at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte.

Faktum er at en av Loires mest interessante vinmakere, Olivier Cousin, risikerer to års fengsel for å protestere mot en utvikling som går gale veien.
Han tilhører det voksende antallet hardt-arbeidende franske vinmakerne som driver sine organiske vinmarker på en slik måte at vinene ikke trenger teknologiske manipulasjoner.

Les mer

Ved de maleriske, krittholdige skråningene ned mot den øvre delen av elven Loire i Frankrike ligger et AOC-område på 2.600 ha, med 500 produsenter. Det kalles Sancerre, og ligger temmelig nøyaktig midt i Frankrike. For det meste er det snakk om ganske små produsenter, for 400 av dem har vinmarker som er mindre enn 8 ha. Det dekker kommunene Bannay, Bué, Crézancy, Menetou-Râtel, Ménétréol, Montigny, Saint-Satur, Sainte-Gemme, Sancerre, Sury-en-Vaux, Thauvenay, Veaugues, Verdigny og Vinon. Mange regner dette for å være den ”tyngste” appellasjonen i denne delen av Frankrike, sammen med Pouilly-Fumé. Nesten hele appellasjonen ligger på Loires venstre bredd, tvers over for nettopp Pouilly-Fumé, og de lager langt mer vin enn dem. Noen av vinmarkene har fått et spesielt godt rykte på seg, som Clos de la Poussie, Chêne Marchand, og Le Grand Chemarin, men siden midt på 1990-tallet ble det forbudt å skrive vinmarksnavn på etikettene.
Les mer

Dette er et uttrykk vi ofte kan støte på i vinsammenheng, men ikke alle vet hva det er, eller skjønner hva det innebærer. Derfor vil jeg forsøke å forklare noe av det viktigste knyttet til denne prosessen.

Gjæring
Det vitenskapelige grunnlaget for gjæring ble bevist og forklart av Louis Pasteur i 1857. Han demonstrerte hvordan gjæring ble forårsaket av levende organismer, og var den første til å isolere og skille mellom forskjellige typer gjær (f.eks. saccharomyces apiculatus og saccharomyces elipsoideus). Pasteur fant ut at noen gjærtyper er mer effektive når det gjelder konvertering av sukker til alkohol enn andre. Noen vil stoppe ved omtrent 6% alkohol, mens andre vil fortsette til opp til et nivå på 16-17%. Selv blant de effektive typene er det mange forskjellige sorter og hver vitikulturell region synes å ha sin spesielle lokale type. Han la også merke til at høye temperaturer dreper gjær.
Pasteurs oppdagelser gjorde det mulig å sterilisere mosten, og drepe de uønskede gjærcellene ved å varme mosten opp til kokepunktet og etterpå tilsette en ønsket gjærtype. Moderne vinteknikker bruker ikke lenger pasteurisering, men tilsetter ofte litt svovel for å hindre villgjær i å starte opp. Moderne vingjærkulturer gir forutsigbare resultater og kommer i en lang rekke versjoner som er spesialiserte for forskjellige formål. I tillegg til ulike toleranser overfor temperatur og alkohol, finnes det sorter som produserer aromaer av de fleste typer, produserer mer kropp og tekstur, gir lettere eller mer kompakt bunnfall, osv. Bruken av naturlig gjær har blitt mer utbredt i de siste 10-15 årene, men gjennom det risikerer produsentene en feilslått årgang, og de fleste produsentene bruker nå kulturgjær.

(Les det jeg har skrevet om Jean-Michel Deiss og bruken av naturlige metoder).

Les mer

Alentejo
Dette er det sørligste vinområdet i Portugal. Det ligger like øst for Lisboa og strekker seg fra Atlanterhavet bortover mot grensen til Spania. Totalt omfattes 1/3 av Portugal av denne regionen, men bare 0,55% av arealet brukes til vindyrking (14.000 ha). Det er et åpent landskap med bølgende sletter dominert av gylden hvete og sølvfargede oliventrær, hvitkalkede landsbyer og rustikke borger. I vinsammenheng kalles hele regionen Alentejano VR (Vinho Regional), mens noen av områdene klassifiseres under det høyere Denominação de Origem Controlada (DOC), og kalles da Alentejo DOC. Seks kooperativer står for 85% av vinmakingen, og i tillegg er det ca. 50 private foretak. Det er investert mye penger i å forbedre utstyr og teknikker, og kooperativene er nå faktisk blant de ledende. Flere slottseiere fra Bordeaux har kjøpt seg inn i foretakene – f.eks. har Baron de Rothschild (fra Château Lafite) kjøpt 50% av Quinta do Carmo.

Les mer

Etter å ha vært Italias hvite flaggskip, for så å bli transformert til en masse-produsert, utvannet vare, har Soave igjen forbedret kvaliteten, forsøkt å gjenoppbygge sitt noe svekkede image, og har fått en DOCG-benevnelse i forbifarten. Så hvorfor hører vi så lite om det, spør kommentatoren Kerin O’Keefe.

De hvite Soavevinene kommer fra et område øst og nord for Verona i Nord-Italia, i noe som kan minne om et hav av vin (det er kanskje nok å si at Valpolicella – og dermed Amarone – og Bardolino lages her, i tillegg til 23 andre DOC’er). De fikk sin egen DOC-benevnelse i 1968, i kjølvannet av en stor etterspørsel etter disse vinene spesielt fra USA på 1950-tallet. I de siste årene har vinene herfra gjennomgått en forbausende transformasjon. Legenden sier at det var den berømte dikteren Dante som kan knyttes til vinnavnets opprinnelse, idet han har blitt sitert på at han mente vin fra dette området var spesielt mild – Soave.
Les mer

Det har gått lang tid tid siden mitt siste innlegg (nr. 100). Det skyldes ikke at jeg har hvilt på mine laurbær, men at jeg har hatt et harddiskkrasj. Etter mange, lange forsøk på å få fisket ut det jeg trengte, skar jeg gjennom alt strevet – og kjøpte en ny maskin. En 27′ iMac.
Og nå er jeg glad jeg har en mac, gitt!
Det var bare å overføre alt fra Time Machine (Apples backupløsning) – og der var det. Alt sammen! Jeg hadde ikke mistet så mye som en bokstav. Alle innstillinger var der. Alle drivere satt smakk på plass.
O, hvilken lettelse!

Men nå til dagens tema:

Er det virkelig sant at det ikke er noen forskjell på billige og dyre viner, eller er det noen som bare ønsker at det skal være sånn?

Denne spissformuleringen ble fremsatt i en vinblogg like etter at BBC hadde kjørt et innslag fra en blindtest av billig og dyr vin ved Edinburgh Science Festival tidligere i år. Der ble 578 av de tilstedeværende bedt om å identifisere hvilke viner som var billige og hvilke som var dyre. De fikk smake en rekke viner, både hvite og røde. I gjennomsnitt hadde det vinsmakende publikum rett 50% av gangene – samme resulat man ville fått om svarene ble avgitt fullstendig på slump.

Konklusjonen ble da (selvsagt) at disse testpersonene ikke kunne skille mellom billige og dyre viner i det hele tatt, og i flere uker etterpå ble det i britisk presse raljert over det faktum at folk kjøper alt for dyre viner, til ingen nytte. Tvert i mot!
Les mer

Vi blir lett tiltrukket av medienes tendens til å rangere alt mulig rart ved hjelp av terninger eller andre skalaer og poengsystemer.
Også vin.
Dette er en internasjonal trend som ser ut til å bre om seg in absurdum. Den viktigste grunnen er selvsagt at slike rangeringer virker. Rangeringen på den andre siden av gjerdet – de reelle salgstallene – viser det. Med all mulig tydelighet.

Disse rangeringene behøver slett ikke å ha noe med kvalitet å gjøre, men er kanskje mer en form for forventet attraktivitet i et marked med mange nokså like konkurrenter.

Les mer