Région del Aconcagua er en en av de fem hovedregionene for vin i Chile. Området er oppkalt etter Sør-Amerikas høyeste fjell, med en topp på 6962 m. Dette fjellet, som er 1000 m høyere enn Kilimanjaro og over 2000 m høyere enn Mont Blanc, ligger faktisk i Mendoza-regionen i Argentina, på grensen mot San Juan. Men hovedelven derfra (som heter Aconcagua) renner vestover, gjennom Chiles midtre del, og ut i Stillehavet (men: det er Chiles nordligste vinområde). Regionen Aconcagua strekker seg fra kysten – et område for Pinot Noir, Sauvignon Blanc og Chardonnay, og østover mot Andesfjellene. Det ligger 65 km nord for Santiago, øst for Valparaiso. Regionen er ca 100 km lang, og omfatter Casablanca-dalen (Valle de Casablanca), Aconcagua-dalen og Leyda-dalen. Så regionen går fra 50 m i vest til 1000 m i øst i høyde over havet. I kartsammenheng ligger området langs breddegraden 32°S, noe som tilsvarer Algeire og Tunisia i Nord-Afrika.
Les mer
Chardonnay er en av verdens mest kjente hvite druer, kanskje bare overgått av Riesling. Man kan reise til enhver vinregion i verden og finne minst en produsent som har en Chardonnay i utvalget sitt. Den kan være alt fra simpel til kongelig, lagret i lang tid eller ment å skulle drikkes med en gang.
Les mer
Det finnes mange typer musserende viner i Italia, og de kan være til dels meget forskjellige. Men det er lett å blande dem sammen.
En av grunnene til den økende suksessen til italienske musserende viner er at de har blitt mer strukturerte og er tørrere enn før. Klimaendringene (som har ført til bedre druemodning) sammen med forbedrete vingårds- og innhøstings-metoder, har gjort at mange har fått øynene opp for dem. De beste er elegante og tørre, fine til forretter, fisk og pasta, mens de mer komplekse, lagrede versjonene også går bra med lette kjøttretter og fjærkre. De fleste produsentene bruker Chardonnay og Pinot Noir eller en blanding av de to, men mange lager nå krispe, fulltonende musserende viner av lokale druer.
Les mer
Beaunedalen er en del av en smal landstripe som utgjør den sørlige delen av den kjente kalksteinsskråningen i Frankrike som inneholder Burgunds beste vinmarker: Côte d’Or.
Beaune er hovedsenteret for handel med Burgundvin, en malerisk liten by med 15.000 innbyggere i departementet Côte d’Or, berømt for sine viner og sine gamle bygninger, ikke minst det 550 år gamle Hospices de Beaune, der det hvert år holdes en stor veldedig vinauksjon (den siste var for ofrene etter massakeren i Paris). Byen vokste seg stor under romerne som et senter for kveg og vin.
Les mer
Côte de Nuits er den nordlige delen av Côte d’Or, og det er der vi finner mange av de beste vinene i Burgund. Den sørlige delen heter Côte de Beaune.
Området ligger på en lite høydedrag, der kalkstein utgjør jordbunnen, og er grunnlaget for de beste rødvinene i Burgund. Området strekker seg fra Dijon i nord til rett sør for Nuits-Saint-Georges, som har gitt distriktet navn.
Det produseres noen hvite og rosé viner her, men det er de flotte rødvinene, laget på druen Pinot Noir, som er dominerende.
Les mer
Den sørafrikanske vinindustrien kan spores tilbake til 1600-tallet da det hollandske Dutch East India Company etablerte en forsyningsstasjon i det området som nå er Cape Town. Der har det blitt dyrket druer og laget vin siden de første kolonistenes dager.
Les mer
Beaujolais har lenge vært et av de mest populære franske vindistriktene. Det ligger sør i Burgund like nord for Lyon og strekker seg 55 km opp mot Mâcon. Totalt består dette området av 23.000 ha vinmarker. Nesten halvparten av produksjonen er Beaujolais Noveau eller Primeur (se nedenfor). 1/3 av produksjonen er knyttet til kooperativer.
Men det er litt forvirrende: Størstedelen av Beaujolais ligger i departementet Rhône og styres fra Lyon, men etter vinlovene hører det hele til Burgund.
Les mer
Mangfoldet – en forsikring for fremtiden
Ved forrige århundreskifte ble det dyrket flere hundre forskjellige eplesorter i Norge. De fleste av dem er borte for alltid. Sammen med dem gikk et vell av ulike gener tapt. Mange står i fare for å forsvinne. Ta et av våre tidligere viktigste matepler, Ribston-eplet, som eksempel: Da de store, nye eplesortene nådde butikkenes hyller ville ingen ha denne sorten mer. Den var liten og grønn, med en blass farge. Den ser ikke så tiltalende ut, men har overlegne kvaliteter når det gjelder smak, lagring og foredlingsmuligheter. Dessuten har den tre ganger så mye C-vitaminer som et vanlig eple.
Utvalget av matplanter i verden har blitt kraftig strømlinjeformet i løpet av de siste 100 årene. Det er fastslått at 75% av mangfoldet blant matplantene er borte. For noen plantegrupper er tallet helt oppe i 85-90% (FAO-rapport). Men tapet av mangfold undervurderes ofte, og får ikke på langt nær samme oppmerksomhet som f.eks. klimaendringer. Det er liten forståelse blant folk flest om hva som skal til for å opprettholde et mangfold av matplanter. Og ikke minst – hvorfor. De som kommer etter oss vil klandre oss, og forundre seg over hvorfor så lite ble gjort.
Les mer
Kommentarer