Om vin

Spania har en rekke meget gode lokale druesorter. Det er registrert 146 forskjellige (noen mener det er over 600 – men de fleste er underarter).
Her følger en liste over de viktigste av dem. Som så mange andre steder i verden er bruken av fremmede druer, spesielt franske, stigende, og vi kan se at druer som Cabernet Sauvignon, Chardonnay, Syrah, Pinot Noir, Syrah, og mange andre har vunnet innpass. De  druene som nevnes her står for mer enn 80% av all vin som lages i Spania.
Les mer

Akkurat som Tyskland er Østerrike mest kjent for sine hvite viner. Det man som oftest ikke helt får med seg er at landet gjemmer på en liten perle av en rødvinsdrue som, når den behandles riktig, står bak store viner, krydrede og intense, likevel elegante ; komplekse, men likevel balanserte og forfriskende. Men den dyrkes kun på 5% av arealet, og nesten alt er i Burgenland.
Les mer

Brunello di Montalcino heter en berømt italiensk vintype fra Toscana, Italia, en av landets dyreste og mest skattede – men i de senere årene også forbundet med påstander om svindel.

Jeg skal i det etterfølgende forsøke å belyse hva det hele dreier seg om.
Les mer

Denne gangen skal jeg skrive om en vin jeg hadde gleden av drikke sammen med gode venner, og som ga meg svært mye, på tross av at den tilhører en vinstil der jeg (altfor) ofte tenker med meg selv: «Dette er greit, men ikke mer», nemlig (relativt rimelige) viner fra Bordeaux i Frankrike. (De dyre tenker jeg ikke på en gang).

Da er det spesielt godt for meg å kunne fokusere på den vinen mine venner hadde valgt ut: Clos des Quatre Vents 2001 fra Margaux.

Det er ingen billig vin – nesten tvert imot – for selv i Frankrike må du ut med € 40-50. Men i forhold til de vinene den settes i klasse med, f.eks Château Palmer, er den et varp, prismessig. For dette er en bemerkelsesverdig vin fra en temmelig unik vinmark midt i Margaux’s «smørøye».
Les mer

Jeg har skrevet før om New Zealand – se her, men nå skal vi se nærmere på et ganske interessant område:

Central Otago
Første gang en kommersiell vin ble produsert i dette området var så sent som i 1987, men siden den gang har området vunnet verdensry for sin Pinot Noir.
Det kalles bare «Central» lokalt og er verdens sørligste vinregion. Det er bare landets fjerde største region i antall tonn druer som høstes, men området har i areal mer enn femdoblet seg i de siste 10 årene, og noen av vinmarkene ligger relativt høyt – og blir beskyttet av opp til 3700 meter høye fjell.
Det er et av New Zealands mest isolerte vinområder, en fjellrik, bakkete region omgitt av de Sørlige Alpene, den snødekte fjellkjeden som snor seg langs hele Sørøya. For å si det sånn: Her har de vært mer kjent for sine alpinsentre enn for vin. Det er et tørt, semikontinentalt klima med varme sommere (30 grader C) og kalde, tørre vintere. Disse forholdene, og en minimal risiko for sykdommer i isbrejorden, gjør området ideelt for organisk jordbruk. Vinmarkene, som mange steder deler fjellsidene med Merano-sauer, ligger spredt i alle regionens dalfører, og kan deles inn i fire underregioner:

Les mer

I min gjennomgang av vinstiler i Nord-Italia har turen kommet til Alto Adige.

Dette området dekker den nordlige – eller øvre – delen av Adige-bassenget i regionen Trentino-Alto-Adige, og omfatter provinsen Bolzano og dalføret videre innover mot grensene til Østerrike og Sveits. Det var en del av Østerrike-Ungarn fram til 1921.

I dalene som strekker seg oppover mot Brennerpasset er jordsmonnet ofte mineralrik, kalkholdig morenejord med innslag av sand og grus. De fruktbare dalene og åssidene i dette fjellrike Tyrolerland har vært berømt for sin vin siden romernes dager, og de produserte en lett, duftrik, ytterst behagelig og ofte utmerket bordvin. Mer enn halvparten av produksjonen blir idag eksportert til Sveits, Østerrike og Tyskland. Etter den 2. verdenskrigen startet en viktig utvikling med å etablere disse vinene på et høyere kvalitetsnivå. Man kan også legge merke til at området står for 1% av Italia’s totale vinproduksjon, men 10% av all grappa (det særegne italienske brennevinet) som lages i Italia.
Les mer

Reiser man 50 km nordøst for Cape Town i Sør-Afrika komer man til Swartland, en region som ligger mellom byene Malmesbury i sør, Darling i vest, Piketberg i nord, med Oliphants-fjellene og Riebek i øst. Det er meget vakkert her, men området blir ofte oversett når man besøker Sør-Afrika. Området kalles Swartland (svart land) på grunn av de store mengdene med den lokale busken Rhenoster, som blir svart etter regnfall om vinteren. Men på mange måter kan det minne om forholdene rundt Middelhavet.

50 km lenger inn kommer vi til vingården Allesverloren. Det er den eldste i området, og den første vinen ble produsert her i 1806.
Les mer

«God vin handler ikke om de temmelig nedslående salgsscenariene for en primeur rødviner. Det handler om begavede mennesker som lager store viner fra de beste terroirs. Det er mange av dem for tiden, over hele verden. Jeg ønsker bare å kunne gi dem den kredit de fortjener.» Jamie Goode på sin vinblogg.

Jeg er meget enig i dette, og det er nok en av grunnene til at jeg såpass ofte skriver om viner og områder som ikke regnes blant de  bestselgende. Jeg mener min misjon ikke er å støtte opp under de mest populære og best kjente vinene, men å ha et fokus på de mange gode vinene fra områder som ligger litt under horisonten for de fleste som kommer inn i en eller annet form for vinutsalg og ikke vet hva de skal velge.

I dag skal det dreie seg om New Zealand, et land på en stille, kontinuerlig frammarsj. I mange vinelskeres bevissthet har det brent seg inn med sine faste, klare, smaksmettede hvitviner, men i det seneste tiåret har det også kommet på banen med stadig bedre rødviner.
Les mer

«Versa il vino! Eccellente Marzemino!» synger Don Giovanni mot slutten av Mozarts opera, like før han blir trukket ned til helvete av il Commendatore’s statue, og flammer sluker skjørtejegerens hus. Dramatiske greier.
Like dramatisk er nok ikke vinen Marzemino, selv om dens historie er spennende nok.
Det er altså en italiensk vintype, eller – egentlig er det navnet på en drue.
Den dyrkes i Trentino i Nord-Italia, like nord og øst for Gardasjøen, med andre ord like nord for der vi var da jeg skrev om Soave. Det har lenge vært antatt at den stammer fra den østerikiske byen Marzemin, men senere tiders DNA-tester har slått fast at den er i direkte slekt med Friuli-Venezia Giulia’s druer Refosco dal Peduncolo Rosso og Teroldego. I alle fall vet man at den har vært i bruk i dette området siden 1400-tallet. Noen forskere mener også at den i sin tid ble brukt i utviklingen av Chianti i Toscana.

Les mer

Pinot Noir

Pinot Noir er først og fremst en fransk rødvinsdrue, men den er nå adoptert (og grundig studert) i vinregioner i alle verdenshjørner, og er blandt de mest populære druene som finnes. Mange husker kanskje dens rolle i filmen «Sideways» (2004), der den sexfikserte  levemannen Jack klarer seg utmerket med en flaske billig Merlot, mens den innadvendte og alvorlige forfatteren Miles leter etter den perfekte Pinot Noir.
Druens sjarmerende egenskaper har brakt den til vingårder i en lang rekke land, fra Vesttyskland, Spania og Norditalia til Chile, Sørafrika, Australia, California og New Zealand. Blant mange andre. Og det på tross av vanskelighetene med å dyrke den, og å få et forutsigbart resultat: den har nemlig ord på seg for å være en vanskelig drue.

Den regnes som overhodet i Pinot-familien av druetyper, som i tillegg inkluderer Pinot Gris, Pinot Blanc, Pinot Meunier og (Pinot) Chardonnay. Familien kalles Pinot på grunn av drueklasenes likhet med pinje-kongler.
Les mer