Arkiv

Arkiv for ‘Generelt’ Kategorien

Vinkjemi – vin og pH

26. desember 2012 Ingen kommentarer

PH-verdien – et undervurdert kjennetegn på en vins kvalitet

pH er et mål på en oppløsnings syreinnhold og er analog med Richter-skalaen som brukes for å måle intensiteten på jordskjelv, siden begge skalaer er logaritmiske. For eksempel vil en vin med en pH på 3 være 10 ganger så syrerik som en vin med pH på 4. Det som det er viktig å huske om pH er at jo høyere pH, desto mindre syre, og jo lavere pH, jo mer syre. Så en vin med pH på 4.0 er MINDRE syrerik enn en med en pH på 3.6. Selv om totalsyre og pH er relatert,  representerer de forskjellige måter å måle syre i vin på. pH kan måles med en pH-måler, et instrument som raskt og enkelt bestemmer pH-verdien. Den viser den aktive syren i vinen. Dersom pH i en vin er for høy, la oss si fra 4.0 og oppover, blir vinen ustabil i forhold til mikroorganismer. Lav pH hindrer mikroorganismer å vokse. Tartarsyre tilsettes av og til den gjærende druesaften i varmere land for å sikre at man kan oppnå en akseptabel pH til slutt, siden noe av syren forsvinner under gjæringen. Man får en reduksjon av den totale syren, og heving av pH-verdien.
Seriøse biovinmakere ønsker å gripe minst mulig inn i prossessene når vinen skapes. Derfor arbeider de biologisk på vinmarkene, for å kunne produsere så sunne og modne druer som mulig. Bare av sunne druer kan man få en most som ikke gjør det nødvendig med inngrep i prossessene. Dette gjør de for å oppnå en lavest mulig naturlig pH-verdi i den ferdige vinen. Gjennom erfaring kan de smake det allerede i druene på vinstokkene, og merker det derfor ofte tidligere enn konvensjonelle vinmakere eller ønologer, som tester sukkerinnholdet og totalsyren. For engasjerte, kvalitetsorienterte vinmakere, enten de driver biologisk eller konvensjonelt, har pH-verdiene blitt viktige kjennemerker for kvalitet, god smak og mikrobiologisk stabilitet i vinen.

Les mer

Om å selge sin sjel

26. august 2012 Ingen kommentarer

Jeg jobber for tiden med et innlegg om språkbruk med hensyn til vin, og mulighetene for en konstruktiv dialog (kommunikasjon). Dette tar imidlertid mye lenger tid enn jeg hadde regnet med, så i mellomtiden videreformidler jeg følgende melding fra den danske Vinavisen (vinavisen.dk): 

Siden 2008 har 20 vinslott i Bordeaux havnet på kinesiske hender, og nå er turen kommet til Burgund, hvor et slott for første gang har fått en kinesisk eier. Og det er ikke et hvilket som helst slott, men derimot selveste Château de Gevrey-Chambertin, oppkalt etter landsbyen med samme navn i distriktet Côte de Nuits. Domenet stammer fra 1100-tallet og lager noen av Burgunds mest anerkjente viner. Les mer

Er det greit?

25. juli 2012 Ingen kommentarer

Velkommen til bioteknologiens vidunderlige verden.
Det har vokst fram en svær underskog av produkter som kan forbedre enhver vin (og andre næringsmidler, for den saks skyld). Meningen er selvsagt den beste: Man ønsker å lage et produkt som er slik konsumentene vil ha det.

Les mer

Tørr tysk vin?

22. juli 2012 Ingen kommentarer

Skal det være en tørr tysk hvitvin?
Vi har lært oss å tro at tyske viner alltid har restsukker i seg, alt fra litt til mye. Dette stemmer nok ofte, men ikke alltid: De fleste vinene fra Franken er nemlig tørre.
Tyske vinlover tillater 9 g/l restsukker i tørre viner, men fortsatt bruker mange tyske vinmakere uttrykket Fränkisch trocken (Franken-tørr) for viner med 5 g/l restsukker eller mindre. Det sier en del om disse vinenes spesielle plass i Tyskland. Les mer

Gullvin

20. juli 2012 Ingen kommentarer

Albana di Romagna er en ganske unik (i betydningen uvanlig) hvitvin som lages i tre utgaver – tørr, halvtørr eller søt (dolce). Den er temmelig rik på alkohol, og produseres av Albana-druen i traktene omkring Emilia i Sentral-Italia, i nærheten av Bologna.

Opprinelsen til denne druen og denne vinstilen er omgitt av dunkelhet og mystikk. Man mener den stammer fra de gamle Romerriket, og mener navnet på druen stammer fra albus=hvit. En DNA-test utført i våre dager avslører et nært slektskap med Garganega og en rekke andre høyst lokale druer. Man har dessuten funnet et visst slektskap til den gamle tyske druen Elbling (fra Moseldalen).

I tidligere tider var det en legendarisk vin.
Det fortelles at i året 435 e.Kr. var Galla Placida, hersker over det Vestre Romerriket, på vei til Ravenna. Hun stoppet med hele sitt følge i en liten landsby underveis, og ble der servert et glass av den lokale hvitvinen i en mindre elegant kopp. ”Å, gyldne vin”, sa hun, ”du er altfor fin til å drikkes av slike kopper. Skulle jeg gi deg den ære du fortjener, skulle jeg ha drukket deg av et gullbeger!” Av dette kom Bertinoro (drikke-deg-i-gull), som er navnet på hovedbyen for produksjonen av denne vinen.

Den fikk rett til DOCG betegnelse i 1986, den første som ble gitt en hvitvin i Italia. De beste av disse vinene kommer nettopp fra landsbyen Bertinoro nær Forlí, bare noen få km fra Adriaterhavet. DOCG sonen (som totalt er på 1800 ha) inkluderer deler av provinsene Bologna, Forlí og Ravenna, og de nest beste Albana-vinene kommer nesten utelukkende fra den røde leirjorden i bakkene mellom Faenza og elven Ronco øst for Forlí. Vinmarkene i dette området ligger ca. 120-270 m.o.h.

Les mer

Tid for spill

17. juni 2012 Ingen kommentarer

Det svenske Systembolaget har lagt et spill på sine hjemmesider. [Følg denne lenken]. Det er vel egentlig en vri på quiz-konseptet, og dreier seg om kunnskaper om alle typer produkter med alkohol i.

Prøv det. Kanskje du lærer noe du ikke visste. Det er tydeligvis mange spørsmål i grunnbasen, for du skal ta mange runder før samme spørsmål dukker opp igjen.

Sérine: historien om en «glemt» drue

8. juni 2012 2 kommentarer

I det følgende innlegget skal jeg skrive om noe som er for de mer spesielt interesserte. Men det kan være av interesse for de som er glad i viner fra nord-Rhône.
Jeg fant nemlig en meget interessant bloggartikkel.
Dette innlegget er skrevet av en kanadisk vinskribent som heter Hunter Kangas, og han har lagt ned mye arbeid i å spore opp informasjon omkring Côte Rôties «glemte» drue.

Les mer

Solens vin

31. mai 2012 Ingen kommentarer

Jeg har i flere omganger trukket fram min støtte til, og tro på organiske viner. Her er hva jeg skrev om Marcel Deiss, og om Olivier Cousin, to franske vinmakere. En artikkel har fokus på tilsetningsstoffer i vin. På bakgrunn av flere tilbakemeldinger som kan sammenfattes med at disse vinene kan være nokså krevende, og i noen tilfeller omtales det som kalles «naturviner» mindre tiltalende, ser jeg det som en glede å trekke fram to organiske viner fra Spania. De er begge temmelig enkle – de utfordrer ikke, men er behagelige, lette viner. For meg er det også spesielt gledelig at de kommer fra de underfokuserte områdene i Spania, nemlig omkring Toledo, og DO Almansa.

Den første heter «300 Dias de sol» (300 soldager) fra Bodega Ecológica Bruno Ruiz som ligger på den store La Mancha-sletten midt i Spania, i Quero ved byen Toledo. Familien rår over 75 ha vinmarker i 600 meters høyde som dyrkes økologisk. Hoveddrue er Tempranillo. Navnet på vinen henspeiler (selvfølgelig) på det faktum at dette området i gjennomsnitt har 300 soldager i året. Her er det ingen smak av (eike)fat, ikke noe noe røyk, lær, krutt, og andre mer eller mindre eksotiske avskygninger, bare en rund, lett, frisk vin, med hentydninger til kirsebær og blomster, og den kjøligheten jeg foretrekker mer og mer. Den er spontangjæret (ingen tilsatt gjær), og klares ikke, og den tappes ufiltrert. Her er vi inne på et av kjernepunktene i min egen vurdering av slike viner. Når viner lages på slik måte, får man et produkt som i stor grad gjenspeiler produsentens jordbrukskunnskaper mer enn kunnskaper om kontrollert vinmaking, tilsetningsstoffer og kjemi.
Det er en kompleksitet her, men den er ikke knyttet til bastante og vedtatte normer for hvordan Tempranillo skal smake. Jeg tror det er en type vin som vokser med gjentatte møter, og er ganske sikker på at det er mange som vil finne ut at den kan være en hyggelig hverdagsvin. For prisen er ikke avskrekkende – kr. 111,-

Den andre er en vin som jeg ser mange trekker fram i disse dager, nemlig «Sarada» fra Agricolas Aguaza i Almansa. (Her kan du lese hva Aperitif skriver). Det er flere ting jeg synes er meget interessant her: De to brødrene som driver foretaket har satset biodynamisk (ennå ikke sertifisert, for det tar ti år), vinstokkene er mellom 20 og 50 år gamle, og her er det ikke snakk om tradisjonelle spanske druer. Etiketten sier Garnacha tintorea, og da vil vel mange tro at det dreier seg om Garnacha/Grenache. Det gjør det ikke – for det er et annet navn på den franske Alicante Bouschet som mange kjenner fra en del interessante portugisiske viner. Det morsomme er nå at den begynner å få noe som likner en kultstatus i Australia. Alicante Bouschet er en såkalt hybriddrue – det vil si at den er et resultat av kontrollerte krysninger av drueplanter, der en av «foreldrene» ganske riktig er Grenache (eller Garnacha som spanjolene sier), men det er ikke mye Grenache-preg tilbake. De to andre druene som ble brukt var to lokale, i dag temmelig ukjente, sørvest-franske druer, Aramon og Teinturier du Cher. I begynnelsen fikk denne druen ingen annen betydning enn som «fargetilsetning» til altfor lyse viner. Første gang Henri Bouschet fikk druer av den nye planten var i 1866. Og ut over fargen var det lite som virket spesielt lovende. Men med årene er det flere som har greid å «temme» denne druen og å få fram dens potensial. Spesielt var det portugisere som greide det.

Og nå står vi altså overfor en spansk 100% Alicante Bouchet fra Albacete, øst i Castilla (altså nok en gang La Mancha – den som vil vite mer om La Mancha kan lese her). Nå har jeg sett at en del utenlandske skribenter mener den innholde Monastrell i tillegg til Alicante Bouchet. Jeg har en mistanke om at de har rett, men for meg er det bare en fordel, for jeg er stor tilhenger av Monastrell. Vel – Vingården ligger i 800 meters høyde, og jordsmonnet domineres av kalk og stein. Også denne vinen er spontangjæret, og den har ligget og modnet på bunnfallet i store ståltanker. Og det er en behagelig, tiltalende vin. Ikke på noen måter utfordrende, men derimot innsmigrende og lettdrikkelig. Og prisen? Kr. 101,- Behøver jeg si mer?

Grønn vin

16. mai 2012 Ingen kommentarer

Vinho Verde området ligger nordøst i landet

Vinho Verde – Portugisisk DOC nordvest i landet i et område som heter Minho, avgrenset av elven Minho mot nord og Douro mot syd, Atlanterhavet mot vest og fjellområdene mot øst. Den viktigste byen er Braga. Historisk sett blir dette området betraktet som Portugal’s vugge. Det er tett befolket, og var utgangspunktet for folkevandringene sydover i landet.

Les mer

Fire vinder

14. mars 2012 Ingen kommentarer

Denne gangen skal jeg skrive om en vin jeg hadde gleden av drikke sammen med gode venner, og som ga meg svært mye, på tross av at den tilhører en vinstil der jeg (altfor) ofte tenker med meg selv: «Dette er greit, men ikke mer», nemlig (relativt rimelige) viner fra Bordeaux i Frankrike. (De dyre tenker jeg ikke på en gang).

Da er det spesielt godt for meg å kunne fokusere på den vinen mine venner hadde valgt ut: Clos des Quatre Vents 2001 fra Margaux.

Det er ingen billig vin – nesten tvert imot – for selv i Frankrike må du ut med € 40-50. Men i forhold til de vinene den settes i klasse med, f.eks Château Palmer, er den et varp, prismessig. For dette er en bemerkelsesverdig vin fra en temmelig unik vinmark midt i Margaux’s «smørøye».
Les mer