Om vin

I en verden med fokus på standardisering skinner Portugal som et fyrtårn av individualitet  og uavhengighet.
Oz Clarke

Man skal ikke blande vin og politikk, men det er viktig å huske at i løpet av en generasjon har Portugal beveget seg fra et konservativt diktatur til et liberalt demokrati. Mange har hørt om «nellikrevolusjonen» i 1974, et militærkupp der det ikke ble løsnet ett eneste skudd. I stedet ble det puttet nelliker i riflenes munninger og på soldatenes uniformer.
Med Portugals inntog i EU i 1986 skjøt modernisering og økonomisk foryngelse fart. Likevel har landet forblitt mer introvert og isolert enn sin større nabo i øst, Spania.

Les mer

Temmelig midt i Italia, i regionen Umbria, ligger byen Montefalco med det lille vinområdet Sagrantino di Montefalco. Det ligger sør for Perugia, fikk i 1992 status DOCG, og er den ene av Umbrias to høykvalitetsviner (den andre er Torgiano Rosso Riserva). Den fikk DOC-status i 1979, i et større område. Produksjonssonen for DOCG-vinen dekker kommunene Montefalco, Bevagna, Gualdo Cattaneo, Castel Ritaldi og Giano dell’Umbria i provinsen Perugia. Jordsmonnet her er er hovedsaklig leire med kalkstein og sand. Klimaet er meget varmt om sommeren og kaldt om vinteren, men druestokkene har dype røtter, og den beskyttende leiren er en av årsakene til at forholdene for druestokkene er så jevne som de er.

Området ligger midt i Apenninene, ikke langt fra Assisi, og vi snakker her om en gammel vintype som stammer fra den tiden da vinmakerkunsten ble brakt hit med middelalderens Benediktinernermunker. De nedla et imponerende arbeid med å gjøre om utmark til dyrkbart land, og plantet druestokker mellom grønnsaker og urter, busker og trær. En av druetypene de skjøtte varlig om var (tror man) den eldgamle lokale druen Sagrantino, som blir til en fruktig rødvin med en spesiell duft av bjørnebær. Det er mange teorier om hvordan denne druen kom hit: Første gang det nevnes drustokker i Umbria var på 1000-tallet, men man vet jo ikke hva slags druer det var snakk om da. En teori går ut på at det var franske Fransiskanermunker som plantet ut Sagrantino, en annen sier at den ble importert fra Spania av Saraceerne, i tillegg til de som mener at det var Benediktinerne brakte den med seg. Det er også de som mener at den allerede var her da de kom, eller at den, som så mange andre italienske druer, stammer fra Hellas (eller Balkan). Den mest fantasifulle teorien forteller at det var Frans av Assisi som hadde den med seg fra Midtøsten for at den skulle brukes til å lage altervin.

  Les mer

Området rundt byen Adelaide i South Australia er delt i to – Adelaide Hills og Adelaide Plains. Mange mener Adelaide er Australias vinhovedstad, for her holder vingigantene Penfolds, Yalumba, Wolf Blass og Jacobs Creek til. Dessuten har området noe av Australias eldste vinhistorie – de første vinstokkene ble plantet i 1836. I 1844 ble det sendt en kasse rødvin til Dronning Victoria, uten at det ser ut til å ha gjort noe nevneverdig inntrykk på den engelske dronningen.

Les mer

Basilicata er et vindistrikt i Søritalia, innerst i Tarantobukten, nord for Calabria. Regionens hovedstad er Potenza. Det er ikke av de mer omtalte av de italienske regionene, hverken når det gjelder mat eller vin. Men etter hvert har en del mennesker fått øynene opp for hva denne regionen kan varte opp med, og respekten for deres produkter er stigende. Det gjelder ikke minst den mest kjente vinen fra området – Aglianico del Vulture.  Her nede er de spesialister på druen Aglianico, som man tror har gresk opphav (som man ennå ikke har funnet – den ser ut til å ha dødd ut i Hellas).

Les mer

Vi kjenner ganske ofte at mange av de mest selgende vinene som lages for masse-markedet har restsukker i seg. Og vi vet at flere store produsenter putter ekstra sødme i sine bestselgere. Det er selvsagt for å nå et bredere publikum – sødme gir som kjent en følelse av rundhet og mykhet.

Les mer

«Vi er landet for frie og vinforvirrede mennesker.», skrev Steven Washuta i vinbloggen «Terroirists». Han siktet til at det i lang tid nå har pågått en debatt der borte med en del ganske interessante problemstillinger i forbindelse med klassifikasjon og kvalitetsvurdering. Det har jeg lyst til å skrive litt om nå.

  Les mer

Rheinhessen er det største vinområdet i Tyskland, og etter manges mening kanskje også det beste. Det ligger sørvest i landet, på utløperne fra Taunusfjellene vest for Wiesbaden, skrått over for Mainz på Rhinens motsatte bredd. De viktigste områdene er Bingen, Nierstein og Wonnegau. I distriktet finner vi byene Worms, Alzey, Mainz og Bingen. Terrenget er småkupert, jordsmonnet er variert, og druetypene er mange. Ofte kalles området ”De 1000 bakkers land”, og enkelte av disse bakkene er svært bratte. Arealet er på over 26.000 ha, og det  inndeles ofte i 24 stormarker (Grosslagen) og hele 442 enkeltmarker (Einzellagen). Dette gir distriktet stor bredde i produksjonen. 68% av produksjonen er hvitvin, og rødvin lages stort sett bare omkring Ingelheim og i Bereich Wonnegau. Det har vært dyrket druer her fra Romertiden, og Karl den Store oppmuntret bøndene i området til å satse mer på vinproduksjon etter å ha smakt hva regionen kunne frembringe. Riesling ble først dyrket her fra 1435. Da ble vinene fra området kalt «Wein aus Gau», og hadde et godt rykte. Historisk sett har området vært viktig, og her ligger både Bingen [Hildegard von Bingen] og Worms [Martin Luther], og det var en del av storhertugdømmet Hesse-Darmstadt.

   Rheinhessen har Tysklands største areal beplantet med Silvaner, lokalt kalt Grüner Silvaner, men det har sunket fra 13% til 9% i løpet av de 10 siste årene. Bare Müller-Thurgau var den gang mer brukt (21%), men også den har skrumpet (til 16%). Riesling ble før dyrket i mindre grad, bare 5-6% av arealet, men dekker nå 12%, og begynner for alvor å bli den dominerende druen langsetter Rhinen. Av andre druer som brukes utgjør Dornfelder 15%, Portugieser (6%), Kerner (5%), med mindre deler Scheurebe og Grauburgunder.

Les mer