Denne gangen skal jeg skrive om en vin jeg hadde gleden av drikke sammen med gode venner, og som ga meg svært mye, på tross av at den tilhører en vinstil der jeg (altfor) ofte tenker med meg selv: «Dette er greit, men ikke mer», nemlig (relativt rimelige) viner fra Bordeaux i Frankrike. (De dyre tenker jeg ikke på en gang).
Da er det spesielt godt for meg å kunne fokusere på den vinen mine venner hadde valgt ut: Clos des Quatre Vents 2001 fra Margaux.
Det er ingen billig vin – nesten tvert imot – for selv i Frankrike må du ut med € 40-50. Men i forhold til de vinene den settes i klasse med, f.eks Château Palmer, er den et varp, prismessig. For dette er en bemerkelsesverdig vin fra en temmelig unik vinmark midt i Margaux’s «smørøye».
Les mer
Jeg har skrevet før om New Zealand – se her, men nå skal vi se nærmere på et ganske interessant område:
Central Otago
Første gang en kommersiell vin ble produsert i dette området var så sent som i 1987, men siden den gang har området vunnet verdensry for sin Pinot Noir.
Det kalles bare «Central» lokalt og er verdens sørligste vinregion. Det er bare landets fjerde største region i antall tonn druer som høstes, men området har i areal mer enn femdoblet seg i de siste 10 årene, og noen av vinmarkene ligger relativt høyt – og blir beskyttet av opp til 3700 meter høye fjell.
Det er et av New Zealands mest isolerte vinområder, en fjellrik, bakkete region omgitt av de Sørlige Alpene, den snødekte fjellkjeden som snor seg langs hele Sørøya. For å si det sånn: Her har de vært mer kjent for sine alpinsentre enn for vin. Det er et tørt, semikontinentalt klima med varme sommere (30 grader C) og kalde, tørre vintere. Disse forholdene, og en minimal risiko for sykdommer i isbrejorden, gjør området ideelt for organisk jordbruk. Vinmarkene, som mange steder deler fjellsidene med Merano-sauer, ligger spredt i alle regionens dalfører, og kan deles inn i fire underregioner:
Les mer
I min gjennomgang av vinstiler i Nord-Italia har turen kommet til Alto Adige.
Dette området dekker den nordlige – eller øvre – delen av Adige-bassenget i regionen Trentino-Alto-Adige, og omfatter provinsen Bolzano og dalføret videre innover mot grensene til Østerrike og Sveits. Det var en del av Østerrike-Ungarn fram til 1921.
I dalene som strekker seg oppover mot Brennerpasset er jordsmonnet ofte mineralrik, kalkholdig morenejord med innslag av sand og grus. De fruktbare dalene og åssidene i dette fjellrike Tyrolerland har vært berømt for sin vin siden romernes dager, og de produserte en lett, duftrik, ytterst behagelig og ofte utmerket bordvin. Mer enn halvparten av produksjonen blir idag eksportert til Sveits, Østerrike og Tyskland. Etter den 2. verdenskrigen startet en viktig utvikling med å etablere disse vinene på et høyere kvalitetsnivå. Man kan også legge merke til at området står for 1% av Italia’s totale vinproduksjon, men 10% av all grappa (det særegne italienske brennevinet) som lages i Italia.
Les mer
Engelsk: Icewine eller Ice wine
Tysk: Eiswein
Fransk: Vin de glace
Dette er en spesialitet ikke minst i tysk og kanadisk vinproduksjon som lages av druer som om høsten får stå ute og fryse til is, og som høstes og presses i frossen tilstand. Det kan først gjøres når temperaturen er under -8°C. Oftest plukkes de om natten for å kunne dra fordel av nattekulden. Dette gjør at vannet kan fjernes fra mosten ved at det blir til iskrystaller, og resultatet er at saften blir meget tykk og konsentrert. Dette konsentrerer ikke bare sukkeret, men også smaken. Mange bruker små, bærbare druepresser for å kunne gjøre arbeidet ute slik at druene ikke skal kunne tine.
Les mer
Reiser man 50 km nordøst for Cape Town i Sør-Afrika komer man til Swartland, en region som ligger mellom byene Malmesbury i sør, Darling i vest, Piketberg i nord, med Oliphants-fjellene og Riebek i øst. Det er meget vakkert her, men området blir ofte oversett når man besøker Sør-Afrika. Området kalles Swartland (svart land) på grunn av de store mengdene med den lokale busken Rhenoster, som blir svart etter regnfall om vinteren. Men på mange måter kan det minne om forholdene rundt Middelhavet.
50 km lenger inn kommer vi til vingården Allesverloren. Det er den eldste i området, og den første vinen ble produsert her i 1806.
Les mer
«God vin handler ikke om de temmelig nedslående salgsscenariene for en primeur rødviner. Det handler om begavede mennesker som lager store viner fra de beste terroirs. Det er mange av dem for tiden, over hele verden. Jeg ønsker bare å kunne gi dem den kredit de fortjener.» Jamie Goode på sin vinblogg.
Jeg er meget enig i dette, og det er nok en av grunnene til at jeg såpass ofte skriver om viner og områder som ikke regnes blant de bestselgende. Jeg mener min misjon ikke er å støtte opp under de mest populære og best kjente vinene, men å ha et fokus på de mange gode vinene fra områder som ligger litt under horisonten for de fleste som kommer inn i en eller annet form for vinutsalg og ikke vet hva de skal velge.
I dag skal det dreie seg om New Zealand, et land på en stille, kontinuerlig frammarsj. I mange vinelskeres bevissthet har det brent seg inn med sine faste, klare, smaksmettede hvitviner, men i det seneste tiåret har det også kommet på banen med stadig bedre rødviner.
Les mer
Enkelte viner er ikke å få i Norge, men jeg synes det er verd å nevne dem likevel, når de er av interesse. Dette er om en liten håndfull slike viner:
Sayalonga
Vi befinner oss i Sør-Spania, og kjører oppover i Sierras de Málaga, vekk fra Costa del Sol, inn i det området som kalles Axarquía. På de slyngete veiene oppover i fjellene passerer vi landsbyen Sayalonga, en hvitmalt liten flekk i landskapet bare 4 mil fra Málaga by. Fra Algarrobokysten er det 9 km opp hit, og da er vi kommet opp i 350 m høyde. Her bor det 1500 mennesker, og stemningen er fredlig og rolig. Landsbyen har de samme trange brosteinsbelagte gatene som slynger seg mellom hvitkalkede hus prydet med bugnende planter og trær, som alle de andre små landsbyene i området. Midt i husklyngen ligger 1500-talls-kirken Iglesia de Santa Catalina, og den typiske andalusiske hovedplassen med sine jakarandatrær og solparasoller over restaurantens uteserverings-bord.
Rett etter denne landsbyen, på veien videre til Cómpeta, passerer vi et lite skilt på høyre side av veien som ikke er lett å få øye på: Bodegas Bentomiz står det, og det peker mot en støvete vei oppover i åssiden. Det som skiltet ikke sier noe om er at denne lille bodegaen har fått internasjonal oppmerksomhet for sine meget gode høykvalitetsviner.
Les mer
Hva er det med de franske vinmyndighetene?
I kjølvannet av det jeg har skrevet om moderne vinifieringsteknikker og tilsettinger, vinfilosofi, organisk vin, m.m. kommer det her en historie som setter det hele i et underlig lys, etter mitt skjønn. Det er en historie som gjør at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte.
Faktum er at en av Loires mest interessante vinmakere, Olivier Cousin, risikerer to års fengsel for å protestere mot en utvikling som går gale veien.
Han tilhører det voksende antallet hardt-arbeidende franske vinmakerne som driver sine organiske vinmarker på en slik måte at vinene ikke trenger teknologiske manipulasjoner.
Les mer
Ved de maleriske, krittholdige skråningene ned mot den øvre delen av elven Loire i Frankrike ligger et AOC-område på 2.600 ha, med 500 produsenter. Det kalles Sancerre, og ligger temmelig nøyaktig midt i Frankrike. For det meste er det snakk om ganske små produsenter, for 400 av dem har vinmarker som er mindre enn 8 ha. Det dekker kommunene Bannay, Bué, Crézancy, Menetou-Râtel, Ménétréol, Montigny, Saint-Satur, Sainte-Gemme, Sancerre, Sury-en-Vaux, Thauvenay, Veaugues, Verdigny og Vinon. Mange regner dette for å være den ”tyngste” appellasjonen i denne delen av Frankrike, sammen med Pouilly-Fumé. Nesten hele appellasjonen ligger på Loires venstre bredd, tvers over for nettopp Pouilly-Fumé, og de lager langt mer vin enn dem. Noen av vinmarkene har fått et spesielt godt rykte på seg, som Clos de la Poussie, Chêne Marchand, og Le Grand Chemarin, men siden midt på 1990-tallet ble det forbudt å skrive vinmarksnavn på etikettene.
Les mer
Alentejo
Dette er det sørligste vinområdet i Portugal. Det ligger like øst for Lisboa og strekker seg fra Atlanterhavet bortover mot grensen til Spania. Totalt omfattes 1/3 av Portugal av denne regionen, men bare 0,55% av arealet brukes til vindyrking (14.000 ha). Det er et åpent landskap med bølgende sletter dominert av gylden hvete og sølvfargede oliventrær, hvitkalkede landsbyer og rustikke borger. I vinsammenheng kalles hele regionen Alentejano VR (Vinho Regional), mens noen av områdene klassifiseres under det høyere Denominação de Origem Controlada (DOC), og kalles da Alentejo DOC. Seks kooperativer står for 85% av vinmakingen, og i tillegg er det ca. 50 private foretak. Det er investert mye penger i å forbedre utstyr og teknikker, og kooperativene er nå faktisk blant de ledende. Flere slottseiere fra Bordeaux har kjøpt seg inn i foretakene – f.eks. har Baron de Rothschild (fra Château Lafite) kjøpt 50% av Quinta do Carmo.
Les mer
Kommentarer