Nok en uke med En primeur-salg av uferdig vin er over i Bordeaux. Stort sett endte prisene for de mest kostbare prmier cru-vinene på et noe lavere nivå enn i fjor. Men fortsatt ligger de skyhøyt over det nivået de hører hjemme på, noe man kan registrere i forholdet mellom pris og kvalitet blant de vinslottene/vingårdene som ikke hører med blant de priviligerte (de klassifiserte).
Les mer
I det følgende innlegget skal jeg skrive om noe som er for de mer spesielt interesserte. Men det kan være av interesse for de som er glad i viner fra nord-Rhône.
Jeg fant nemlig en meget interessant bloggartikkel.
Dette innlegget er skrevet av en kanadisk vinskribent som heter Hunter Kangas, og han har lagt ned mye arbeid i å spore opp informasjon omkring Côte Rôties «glemte» drue.
Jeg har i flere omganger trukket fram min støtte til, og tro på organiske viner. Her er hva jeg skrev om Marcel Deiss, og om Olivier Cousin, to franske vinmakere. En artikkel har fokus på tilsetningsstoffer i vin. På bakgrunn av flere tilbakemeldinger som kan sammenfattes med at disse vinene kan være nokså krevende, og i noen tilfeller omtales det som kalles «naturviner» mindre tiltalende, ser jeg det som en glede å trekke fram to organiske viner fra Spania. De er begge temmelig enkle – de utfordrer ikke, men er behagelige, lette viner. For meg er det også spesielt gledelig at de kommer fra de underfokuserte områdene i Spania, nemlig omkring Toledo, og DO Almansa.
Den første heter «300 Dias de sol» (300 soldager) fra Bodega Ecológica Bruno Ruiz som ligger på den store La Mancha-sletten midt i Spania, i Quero ved byen Toledo. Familien rår over 75 ha vinmarker i 600 meters høyde som dyrkes økologisk. Hoveddrue er Tempranillo. Navnet på vinen henspeiler (selvfølgelig) på det faktum at dette området i gjennomsnitt har 300 soldager i året. Her er det ingen smak av (eike)fat, ikke noe noe røyk, lær, krutt, og andre mer eller mindre eksotiske avskygninger, bare en rund, lett, frisk vin, med hentydninger til kirsebær og blomster, og den kjøligheten jeg foretrekker mer og mer. Den er spontangjæret (ingen tilsatt gjær), og klares ikke, og den tappes ufiltrert. Her er vi inne på et av kjernepunktene i min egen vurdering av slike viner. Når viner lages på slik måte, får man et produkt som i stor grad gjenspeiler produsentens jordbrukskunnskaper mer enn kunnskaper om kontrollert vinmaking, tilsetningsstoffer og kjemi.
Det er en kompleksitet her, men den er ikke knyttet til bastante og vedtatte normer for hvordan Tempranillo skal smake. Jeg tror det er en type vin som vokser med gjentatte møter, og er ganske sikker på at det er mange som vil finne ut at den kan være en hyggelig hverdagsvin. For prisen er ikke avskrekkende – kr. 111,-
Den andre er en vin som jeg ser mange trekker fram i disse dager, nemlig «Sarada» fra Agricolas Aguaza i Almansa. 
(Her kan du lese hva Aperitif skriver). Det er flere ting jeg synes er meget interessant her: De to brødrene som driver foretaket har satset biodynamisk (ennå ikke sertifisert, for det tar ti år), vinstokkene er mellom 20 og 50 år gamle, og her er det ikke snakk om tradisjonelle spanske druer. Etiketten sier Garnacha tintorea, og da vil vel mange tro at det dreier seg om Garnacha/Grenache. Det gjør det ikke – for det er et annet navn på den franske Alicante Bouschet som mange kjenner fra en del interessante portugisiske viner. Det morsomme er nå at den begynner å få noe som likner en kultstatus i Australia. Alicante Bouschet er en såkalt hybriddrue – det vil si at den er et resultat av kontrollerte krysninger av drueplanter, der en av «foreldrene» ganske riktig er Grenache (eller Garnacha som spanjolene sier), men det er ikke mye Grenache-preg tilbake. De to andre druene som ble brukt var to lokale, i dag temmelig ukjente, sørvest-franske druer, Aramon og Teinturier du Cher. I begynnelsen fikk denne druen ingen annen betydning enn som «fargetilsetning» til altfor lyse viner. Første gang Henri Bouschet fikk druer av den nye planten var i 1866. Og ut over fargen var det lite som virket spesielt lovende. Men med årene er det flere som har greid å «temme» denne druen og å få fram dens potensial. Spesielt var det portugisere som greide det.
Og nå står vi altså overfor en spansk 100% Alicante Bouchet fra Albacete, øst i Castilla (altså nok en gang La Mancha – den som vil vite mer om La Mancha kan lese her). Nå har jeg sett at en del utenlandske skribenter mener den innholde Monastrell i tillegg til Alicante Bouchet. Jeg har en mistanke om at de har rett, men for meg er det bare en fordel, for jeg er stor tilhenger av Monastrell. Vel – Vingården ligger i 800 meters høyde, og jordsmonnet domineres av kalk og stein. Også denne vinen er spontangjæret, og den har ligget og modnet på bunnfallet i store ståltanker. Og det er en behagelig, tiltalende vin. Ikke på noen måter utfordrende, men derimot innsmigrende og lettdrikkelig. Og prisen? Kr. 101,- Behøver jeg si mer?
Nylig kom en «sjokkerende» melding fra Bordeaux-slottet Château Latour: De vil slutte med sitt en primeur salg av vin.
Direktøren for Château Latour, Frederic Engerer, kom med den oppsiktsvekkende meldingen at årgang 2011 fra 1. cru-slottet blir den siste årgang som selges som primeur-vin – altså mens den fortsatt ligger og modner på fat. Den unge vinen vil heller ikke lenger bli solgt på flasker. Heretter vil vinen forbli innenfor slottsmurene til den er drikkeklar. Førstevinen, Chateau Latour, og annenvinen Les Forts de Latour, vil kun bli solgt når de har blitt modne.
Les mer
Akkurat som Tyskland er Østerrike mest kjent for sine hvite viner. Det man som oftest ikke helt får med seg er at landet gjemmer på en liten perle av en rødvinsdrue som, når den behandles riktig, står bak store viner, krydrede og intense, likevel elegante ; komplekse, men likevel balanserte og forfriskende. Men den dyrkes kun på 5% av arealet, og nesten alt er i Burgenland.
Les mer
Brunello di Montalcino heter en berømt italiensk vintype fra Toscana, Italia, en av landets dyreste og mest skattede – men i de senere årene også forbundet med påstander om svindel. 
Jeg skal i det etterfølgende forsøke å belyse hva det hele dreier seg om.
Les mer
Denne gangen skal jeg skrive om en vin jeg hadde gleden av drikke sammen med gode venner, og som ga meg svært mye, på tross av at den tilhører en vinstil der jeg (altfor) ofte tenker med meg selv: «Dette er greit, men ikke mer», nemlig (relativt rimelige) viner fra Bordeaux i Frankrike. (De dyre tenker jeg ikke på en gang).
Da er det spesielt godt for meg å kunne fokusere på den vinen mine venner hadde valgt ut: Clos des Quatre Vents 2001 fra Margaux.
Det er ingen billig vin – nesten tvert imot – for selv i Frankrike må du ut med € 40-50. Men i forhold til de vinene den settes i klasse med, f.eks Château Palmer, er den et varp, prismessig. For dette er en bemerkelsesverdig vin fra en temmelig unik vinmark midt i Margaux’s «smørøye».
Les mer
«God vin handler ikke om de temmelig nedslående salgsscenariene for en primeur rødviner. Det handler om begavede mennesker som lager store viner fra de beste terroirs. Det er mange av dem for tiden, over hele verden. Jeg ønsker bare å kunne gi dem den kredit de fortjener.» Jamie Goode på sin vinblogg.
Jeg er meget enig i dette, og det er nok en av grunnene til at jeg såpass ofte skriver om viner og områder som ikke regnes blant de bestselgende. Jeg mener min misjon ikke er å støtte opp under de mest populære og best kjente vinene, men å ha et fokus på de mange gode vinene fra områder som ligger litt under horisonten for de fleste som kommer inn i en eller annet form for vinutsalg og ikke vet hva de skal velge.
I dag skal det dreie seg om New Zealand, et land på en stille, kontinuerlig frammarsj. I mange vinelskeres bevissthet har det brent seg inn med sine faste, klare, smaksmettede hvitviner, men i det seneste tiåret har det også kommet på banen med stadig bedre rødviner.
Les mer
Kommentarer