Région del Aconcagua er en en av de fem hovedregionene for vin i Chile. Området er oppkalt etter Sør-Amerikas høyeste fjell, med en topp på 6962 m. Dette fjellet, som er 1000 m høyere enn Kilimanjaro og over 2000 m høyere enn Mont Blanc, ligger faktisk i Mendoza-regionen i Argentina, på grensen mot San Juan. Men hovedelven derfra (som heter Aconcagua) renner vestover, gjennom Chiles midtre del, og ut i Stillehavet (men: det er Chiles nordligste vinområde). Regionen Aconcagua strekker seg fra kysten – et område for Pinot Noir, Sauvignon Blanc og Chardonnay, og østover mot Andesfjellene. Det ligger 65 km nord for Santiago, øst for Valparaiso. Regionen er ca 100 km lang, og omfatter Casablanca-dalen (Valle de Casablanca), Aconcagua-dalen og Leyda-dalen. Så regionen går fra 50 m i vest til 1000 m i øst i høyde over havet. I kartsammenheng ligger området langs breddegraden 32°S, noe som tilsvarer Algeire og Tunisia i Nord-Afrika.
Les mer
Den sørafrikanske vinindustrien kan spores tilbake til 1600-tallet da det hollandske Dutch East India Company etablerte en forsyningsstasjon i det området som nå er Cape Town. Der har det blitt dyrket druer og laget vin siden de første kolonistenes dager.
Les mer
At vinuniverset er ekspanderende er ikke minst tydelig i Spania, der stadig nye navn føyer seg til de etablerte. Glemte regioner revitaliseres, nye er dannet, og på tross av landets vanskelige finansielle situasjon, kommer nye produsenter på markedet med interessante viner. Det vises ikke minst i den lille regionen Montsant i Katalonia.
Mangfoldet – en forsikring for fremtiden
Ved forrige århundreskifte ble det dyrket flere hundre forskjellige eplesorter i Norge. De fleste av dem er borte for alltid. Sammen med dem gikk et vell av ulike gener tapt. Mange står i fare for å forsvinne. Ta et av våre tidligere viktigste matepler, Ribston-eplet, som eksempel: Da de store, nye eplesortene nådde butikkenes hyller ville ingen ha denne sorten mer. Den var liten og grønn, med en blass farge. Den ser ikke så tiltalende ut, men har overlegne kvaliteter når det gjelder smak, lagring og foredlingsmuligheter. Dessuten har den tre ganger så mye C-vitaminer som et vanlig eple.
Utvalget av matplanter i verden har blitt kraftig strømlinjeformet i løpet av de siste 100 årene. Det er fastslått at 75% av mangfoldet blant matplantene er borte. For noen plantegrupper er tallet helt oppe i 85-90% (FAO-rapport). Men tapet av mangfold undervurderes ofte, og får ikke på langt nær samme oppmerksomhet som f.eks. klimaendringer. Det er liten forståelse blant folk flest om hva som skal til for å opprettholde et mangfold av matplanter. Og ikke minst – hvorfor. De som kommer etter oss vil klandre oss, og forundre seg over hvorfor så lite ble gjort.
Les mer
«Vi er landet for frie og vinforvirrede mennesker.», skrev Steven Washuta i vinbloggen «Terroirists». Han siktet til at det i lang tid nå har pågått en debatt der borte med en del ganske interessante problemstillinger i forbindelse med klassifikasjon og kvalitetsvurdering. Det har jeg lyst til å skrive litt om nå.
Pinot Noir og mutasjoner
Pinot Noir
Mange druesorter er kjent for å mutere, og før i tiden hadde vinprodusentene marker som kunne inneholde en myriade av forskjellige vinstokker, hver med sine små genetiske forskjeller. Erfarne dyrkerne laget nye planter ved å ta skudd fra sine etablerte vinstokker, og sørget for å bruke de stokkene som hadde de beste karakteristikkene, eller som passet best med vinmakingstradisjonene. På den måten sørget de for at den genetiske styrken og mangfoldet i vinmarken til en hver tid var best mulig.
Men med de senere tiders tendens til å bruke podede vinstokker, faller denne jobben som oftest på spesielle gartnerier som avler fram plantene, heller enn vinmarksarbeidere. Gjennom dette arbeidet har et visuelt utvalg av sunne planter på ad hoc basis blitt erstattet med et mer ensrettet kloneutvalg, med tusenvis av like planter som stammer fra den samme sertifiserte sykdoms- og virus-frie stokken. Som et resultat av dette igjen finnes det i dag en ganske omfattende katalog over kloner og deres spesielle karakteristikker som vinmakerne må ta stilling til når de skal velge sine nye planter. Dette gjelder ikke minst Pinot Noir, som har henimot 1000 til dels ganske forskjellige kloner. Dette er derfor en druetype der forskjellige kloner kan vise betydelig variasjon i ytelse, og det er kanskje den viktigste grunnen til at så mange produsenter legger så stor vekt på kloner.
For ett og et halvt år siden skrev jeg:
«Savennières er en juvel i Anjou’s krone, men om det er noen appellasjon eller region som gjør denne delen av Loire til det dynamiske og nytenkende området det er i dag, er det Anjou selv. Introduserende vinguider, spesielt de som har fått en viss alderspatina, avviser glatt denne appellasjonen. De trenger å få sine guider oppdatert.«
Dette er like aktuelt i dag.
Les mer
Denne gangen skal jeg skrive om en vin jeg hadde gleden av drikke sammen med gode venner, og som ga meg svært mye, på tross av at den tilhører en vinstil der jeg (altfor) ofte tenker med meg selv: «Dette er greit, men ikke mer», nemlig (relativt rimelige) viner fra Bordeaux i Frankrike. (De dyre tenker jeg ikke på en gang).
Da er det spesielt godt for meg å kunne fokusere på den vinen mine venner hadde valgt ut: Clos des Quatre Vents 2001 fra Margaux.
Det er ingen billig vin – nesten tvert imot – for selv i Frankrike må du ut med € 40-50. Men i forhold til de vinene den settes i klasse med, f.eks Château Palmer, er den et varp, prismessig. For dette er en bemerkelsesverdig vin fra en temmelig unik vinmark midt i Margaux’s «smørøye».
Les mer
Kommentarer