Région del Aconcagua er en en av de fem hovedregionene for vin i Chile. Området er oppkalt etter Sør-Amerikas høyeste fjell, med en topp på 6962 m. Dette fjellet, som er 1000 m høyere enn Kilimanjaro og over 2000 m høyere enn Mont Blanc, ligger faktisk i Mendoza-regionen i Argentina, på grensen mot San Juan. Men hovedelven derfra (som heter Aconcagua) renner vestover, gjennom Chiles midtre del, og ut i Stillehavet (men: det er Chiles nordligste vinområde). Regionen Aconcagua strekker seg fra kysten – et område for Pinot Noir, Sauvignon Blanc og Chardonnay, og østover mot Andesfjellene. Det ligger 65 km nord for Santiago, øst for Valparaiso. Regionen er ca 100 km lang, og omfatter Casablanca-dalen (Valle de Casablanca), Aconcagua-dalen og Leyda-dalen. Så regionen går fra 50 m i vest til 1000 m i øst i høyde over havet. I kartsammenheng ligger området langs breddegraden 32°S, noe som tilsvarer Algeire og Tunisia i Nord-Afrika.
Les mer
Det finnes mange typer musserende viner i Italia, og de kan være til dels meget forskjellige. Men det er lett å blande dem sammen.
En av grunnene til den økende suksessen til italienske musserende viner er at de har blitt mer strukturerte og er tørrere enn før. Klimaendringene (som har ført til bedre druemodning) sammen med forbedrete vingårds- og innhøstings-metoder, har gjort at mange har fått øynene opp for dem. De beste er elegante og tørre, fine til forretter, fisk og pasta, mens de mer komplekse, lagrede versjonene også går bra med lette kjøttretter og fjærkre. De fleste produsentene bruker Chardonnay og Pinot Noir eller en blanding av de to, men mange lager nå krispe, fulltonende musserende viner av lokale druer.
Les mer
Mer enn halvparten av all tysk vin som lages med Pinot Noir-druen (her ofte kalt Spätburgunder) produseres i Baden, noe som gjør området til en av verdens ledende produsenter av denne druen. Og Baden er virkelig Pinotland: størsteparten av vinmarkene er kultivert med enten Pinot Noir, Pinot Gris eller Pinot Blanc. Noen hevder at dette er tyskernes best skjulte vinhemmelighet.
Les mer
Beaunedalen er en del av en smal landstripe som utgjør den sørlige delen av den kjente kalksteinsskråningen i Frankrike som inneholder Burgunds beste vinmarker: Côte d’Or.
Beaune er hovedsenteret for handel med Burgundvin, en malerisk liten by med 15.000 innbyggere i departementet Côte d’Or, berømt for sine viner og sine gamle bygninger, ikke minst det 550 år gamle Hospices de Beaune, der det hvert år holdes en stor veldedig vinauksjon (den siste var for ofrene etter massakeren i Paris). Byen vokste seg stor under romerne som et senter for kveg og vin.
Les mer
Côte de Nuits er den nordlige delen av Côte d’Or, og det er der vi finner mange av de beste vinene i Burgund. Den sørlige delen heter Côte de Beaune.
Området ligger på en lite høydedrag, der kalkstein utgjør jordbunnen, og er grunnlaget for de beste rødvinene i Burgund. Området strekker seg fra Dijon i nord til rett sør for Nuits-Saint-Georges, som har gitt distriktet navn.
Det produseres noen hvite og rosé viner her, men det er de flotte rødvinene, laget på druen Pinot Noir, som er dominerende.
Les mer
Så er det jul igjen, og noen av oss vil ha vin til julematen.
Da er det noen grunnleggende ting man må tenke på i utgangspunktet:
Sødme svekker effekten av syre og bitterhet (tanniner) og omvendt.
Litt salt på søtt øker følelsen av sødme.
Fett maskerer bitterhet og omvendt.
Bitterhet forsterker bitterhet.
Syre forsterker syre.
Les mer
Beaujolais har lenge vært et av de mest populære franske vindistriktene. Det ligger sør i Burgund like nord for Lyon og strekker seg 55 km opp mot Mâcon. Totalt består dette området av 23.000 ha vinmarker. Nesten halvparten av produksjonen er Beaujolais Noveau eller Primeur (se nedenfor). 1/3 av produksjonen er knyttet til kooperativer.
Men det er litt forvirrende: Størstedelen av Beaujolais ligger i departementet Rhône og styres fra Lyon, men etter vinlovene hører det hele til Burgund.
Les mer
Pinot Noir og mutasjoner
Pinot Noir
Mange druesorter er kjent for å mutere, og før i tiden hadde vinprodusentene marker som kunne inneholde en myriade av forskjellige vinstokker, hver med sine små genetiske forskjeller. Erfarne dyrkerne laget nye planter ved å ta skudd fra sine etablerte vinstokker, og sørget for å bruke de stokkene som hadde de beste karakteristikkene, eller som passet best med vinmakingstradisjonene. På den måten sørget de for at den genetiske styrken og mangfoldet i vinmarken til en hver tid var best mulig.
Men med de senere tiders tendens til å bruke podede vinstokker, faller denne jobben som oftest på spesielle gartnerier som avler fram plantene, heller enn vinmarksarbeidere. Gjennom dette arbeidet har et visuelt utvalg av sunne planter på ad hoc basis blitt erstattet med et mer ensrettet kloneutvalg, med tusenvis av like planter som stammer fra den samme sertifiserte sykdoms- og virus-frie stokken. Som et resultat av dette igjen finnes det i dag en ganske omfattende katalog over kloner og deres spesielle karakteristikker som vinmakerne må ta stilling til når de skal velge sine nye planter. Dette gjelder ikke minst Pinot Noir, som har henimot 1000 til dels ganske forskjellige kloner. Dette er derfor en druetype der forskjellige kloner kan vise betydelig variasjon i ytelse, og det er kanskje den viktigste grunnen til at så mange produsenter legger så stor vekt på kloner.
Jeg har skrevet før om New Zealand – se her, men nå skal vi se nærmere på et ganske interessant område:
Central Otago
Første gang en kommersiell vin ble produsert i dette området var så sent som i 1987, men siden den gang har området vunnet verdensry for sin Pinot Noir.
Det kalles bare «Central» lokalt og er verdens sørligste vinregion. Det er bare landets fjerde største region i antall tonn druer som høstes, men området har i areal mer enn femdoblet seg i de siste 10 årene, og noen av vinmarkene ligger relativt høyt – og blir beskyttet av opp til 3700 meter høye fjell.
Det er et av New Zealands mest isolerte vinområder, en fjellrik, bakkete region omgitt av de Sørlige Alpene, den snødekte fjellkjeden som snor seg langs hele Sørøya. For å si det sånn: Her har de vært mer kjent for sine alpinsentre enn for vin. Det er et tørt, semikontinentalt klima med varme sommere (30 grader C) og kalde, tørre vintere. Disse forholdene, og en minimal risiko for sykdommer i isbrejorden, gjør området ideelt for organisk jordbruk. Vinmarkene, som mange steder deler fjellsidene med Merano-sauer, ligger spredt i alle regionens dalfører, og kan deles inn i fire underregioner:
Les mer
Kommentarer