Rueda – del 2
Dette er den andre episoden fra Rueda i Spania. Denne gangen skal det dreie seg om Valladolid, et område som få vet noe om utenfor Spania. Det ligger 20 mil nord for Madrid, og det mange ikke vet var at byen med dette navnet en gang var hovedstad i Spania. Nå kan den sies å være hovedstad i regionen Castile y León. Området er interessant fordi det knytter 5 vinområder sammen: Ribera del Duero, Toro, Cigales, Tierra de León og Rueda. Før romerne kom var det keltere som hadde herredømme over denne delen av Spania. Men byens storhetstid begynte på 1000- og 1100-tallet, og den vokste seg stor under middelalderen da den var setet for det kastillanske hoffet, fikk universitet og domkirke (der Isabel I av Kastilla og Ferdinand II av Aragon giftet seg i 1469). Så ble byen hovedstad for kongedømmet Castile, og senere (i noen år) hele Spania. Miguel de Cervantes (han med Don Quixote) bodde og arbeidet i byen, og Christopher Colombus døde der.
Men byen og området rundt er en del av D.O. Rueda, og fortsatt er hovedfokus på Verdejo, denne flotte hvitvinsdruen som få utenfor Spania hadde hørt om for 10 år siden.
Rueda
Jeg har tidligere skrevet om det ganske unge og interessante området Rueda nordvest for Madrid i Spania. Les det her. Omgitt av en sjø av rødvin produseres det midt i Spania i all hovedsak hvitvin – av den fine, lokale druen Verdejo.
I begynnelsen av mai fikk jeg anledning til å besøke en del av produsentene i området, noe som ledet til dette dypdykket.
Det jeg har begitt meg ut på ble så omfattende at jeg har måttet dele det i mindre episoder. Derfor blir det mye stoff om Rueda i bloggen fremover. Men det er selvfølgelig fordi jeg synes det blir laget utmerket hvitvin i Rueda, en hvitvin altfor få kjenner til.
Først litt om den hvite druen Verdejo.
Det er en gammel drue som man tror kom til området med mauriske nybyggere på 1100-tallet. Men som med så mange andre druesorter ble de nesten utryddet av Phylloxera-lusen på slutten av 1800-tallet. Da man skulle plante på nytt, var det mange som satset på mer produktive og lettdyrkede sorter – som Palomino og Viura (Macabeo). Dermed fikk området nokså nedlatende blikk fra vinkjennere. Men etter 1970 oppdaget Marques de Riscal hvilket potensial som lå i den høyst lokale druesorten Verdejo som det ennå fantes noen vinstokker av, og han og hans medhjelpere begynte et møysommelig arbeid for å redde den. Andre bodegaer fulgte etter og i dag er Verdejo signaturdruen til Rueda. Vinene produseres for å drikkes unge og friske, men noen spesiallagede kan lagres lenge.
Karakteristiske trekk ved denne druen: Klar og ren, frisk, syrlig, sitron, lime, grønne epler, pærer, kiwi, gress, fennikel, sopp. Vinene får ofte et ungt preg med friskhet og mineralitet, og de er som regel tørre og i god balanse.
Til deg som ikke liker naturvin
Det etterfølgende har jeg oversatt fra James Goode (Wineanorak).
Naturens energier
Det ettefølgende har jeg sakset fra en pressemelding fra vinimportøren Non Dos, som satser på ”naken vin”, dvs. vin som dyrkes økologisk med minst mulig tilsettinger. Dette er jo et tema jeg har tatt opp i andre sammenhenger. Denne gangen dreier det seg om en hvitvin fra Østerrike, laget på druen Grüner Veltliner.
Naturassistenten
Jeg har tidligere flere ganger skrevet om forkjempere for naturlig vin.
Denne gang skal jeg skrive om Nicolas Joly, f. 1945, biodynamikkens utrettelige talsmann, som kommer fra Savennières i Loire.
Han vil ikke kalle seg vinmaker, og på visittkortet hans står det ”Naturassistent”.
Natur(lig) vin
Vin kan lages på en helt ut naturlig måte, og da lager den seg nesten selv. Sett litt forenklet består prosessen med vinmaking å samle sammen druer, putte dem i en beholder, la dem knuses lett av sin egen vekt og la dem gjære. Når gjæringen er ferdig, skilles de faste stoffene fra de flytende, og man har vin. Enkelt og greit.
De fleste gode vinmakere prøver å tilsette så lite som mulig til sine viner. Men likevel vet vi at mange nesten alltid tilsetter noe. Det er mange grunner til det, noen av dem er bedre enn andre, og dette leder til et vanskelig spørsmål som er sentralt i de fleste debattene: Hvor mye manipulering kan aksepteres? Det blir lett slik at i den ene enden av skalaen finner man det de i utlandet kaller ”supermarkedsviner»: masseproduserte og kjemisk manipulerte viner som skal gi et feilfritt, forutsigbart resultat, og i den andre enden: naturvin.
Sluttsummen på kassalappen
Ved forrige århundreskifte ble det dyrket flere hundre forskjellige eplesorter i Norge. De fleste av dem er borte for alltid. Sammen med dem gikk et vell av ulike gener tapt. Mange står i fare for å forsvinne. Ta et av våre tidligere viktigste matepler, Ribston-eplet, som eksempel: Da de store, nye eplesortene nådde butikkenes hyller ville ingen ha denne sorten mer. Den var liten og grønn, med en blass farge. Den ser ikke så tiltalende ut, men har overlegne kvaliteter når det gjelder smak, lagring og foredlingsmuligheter. Dessuten har den tre ganger så mye C-vitaminer som et vanlig eple.
Er det greit?
Velkommen til bioteknologiens vidunderlige verden.
Det har vokst fram en svær underskog av produkter som kan forbedre enhver vin (og andre næringsmidler, for den saks skyld). Meningen er selvsagt den beste: Man ønsker å lage et produkt som er slik konsumentene vil ha det.
Solens vin
Jeg har i flere omganger trukket fram min støtte til, og tro på organiske viner. Her er hva jeg skrev om Marcel Deiss, og om Olivier Cousin, to franske vinmakere. En artikkel har fokus på tilsetningsstoffer i vin. På bakgrunn av flere tilbakemeldinger som kan sammenfattes med at disse vinene kan være nokså krevende, og i noen tilfeller omtales det som kalles «naturviner» mindre tiltalende, ser jeg det som en glede å trekke fram to organiske viner fra Spania. De er begge temmelig enkle – de utfordrer ikke, men er behagelige, lette viner. For meg er det også spesielt gledelig at de kommer fra de underfokuserte områdene i Spania, nemlig omkring Toledo, og DO Almansa.
Den første heter «300 Dias de sol» (300 soldager) fra Bodega Ecológica Bruno Ruiz som ligger på den store La Mancha-sletten midt i Spania, i Quero ved byen Toledo. Familien rår over 75 ha vinmarker i 600 meters høyde som dyrkes økologisk. Hoveddrue er Tempranillo. Navnet på vinen henspeiler (selvfølgelig) på det faktum at dette området i gjennomsnitt har 300 soldager i året. Her er det ingen smak av (eike)fat, ikke noe noe røyk, lær, krutt, og andre mer eller mindre eksotiske avskygninger, bare en rund, lett, frisk vin, med hentydninger til kirsebær og blomster, og den kjøligheten jeg foretrekker mer og mer. Den er spontangjæret (ingen tilsatt gjær), og klares ikke, og den tappes ufiltrert. Her er vi inne på et av kjernepunktene i min egen vurdering av slike viner. Når viner lages på slik måte, får man et produkt som i stor grad gjenspeiler produsentens jordbrukskunnskaper mer enn kunnskaper om kontrollert vinmaking, tilsetningsstoffer og kjemi.
Det er en kompleksitet her, men den er ikke knyttet til bastante og vedtatte normer for hvordan Tempranillo skal smake. Jeg tror det er en type vin som vokser med gjentatte møter, og er ganske sikker på at det er mange som vil finne ut at den kan være en hyggelig hverdagsvin. For prisen er ikke avskrekkende – kr. 111,-
Den andre er en vin som jeg ser mange trekker fram i disse dager, nemlig «Sarada» fra Agricolas Aguaza i Almansa. (Her kan du lese hva Aperitif skriver). Det er flere ting jeg synes er meget interessant her: De to brødrene som driver foretaket har satset biodynamisk (ennå ikke sertifisert, for det tar ti år), vinstokkene er mellom 20 og 50 år gamle, og her er det ikke snakk om tradisjonelle spanske druer. Etiketten sier Garnacha tintorea, og da vil vel mange tro at det dreier seg om Garnacha/Grenache. Det gjør det ikke – for det er et annet navn på den franske Alicante Bouschet som mange kjenner fra en del interessante portugisiske viner. Det morsomme er nå at den begynner å få noe som likner en kultstatus i Australia. Alicante Bouschet er en såkalt hybriddrue – det vil si at den er et resultat av kontrollerte krysninger av drueplanter, der en av «foreldrene» ganske riktig er Grenache (eller Garnacha som spanjolene sier), men det er ikke mye Grenache-preg tilbake. De to andre druene som ble brukt var to lokale, i dag temmelig ukjente, sørvest-franske druer, Aramon og Teinturier du Cher. I begynnelsen fikk denne druen ingen annen betydning enn som «fargetilsetning» til altfor lyse viner. Første gang Henri Bouschet fikk druer av den nye planten var i 1866. Og ut over fargen var det lite som virket spesielt lovende. Men med årene er det flere som har greid å «temme» denne druen og å få fram dens potensial. Spesielt var det portugisere som greide det.
Og nå står vi altså overfor en spansk 100% Alicante Bouchet fra Albacete, øst i Castilla (altså nok en gang La Mancha – den som vil vite mer om La Mancha kan lese her). Nå har jeg sett at en del utenlandske skribenter mener den innholde Monastrell i tillegg til Alicante Bouchet. Jeg har en mistanke om at de har rett, men for meg er det bare en fordel, for jeg er stor tilhenger av Monastrell. Vel – Vingården ligger i 800 meters høyde, og jordsmonnet domineres av kalk og stein. Også denne vinen er spontangjæret, og den har ligget og modnet på bunnfallet i store ståltanker. Og det er en behagelig, tiltalende vin. Ikke på noen måter utfordrende, men derimot innsmigrende og lettdrikkelig. Og prisen? Kr. 101,- Behøver jeg si mer?
Kommentarer