Vi kjenner ganske ofte at mange av de mest selgende vinene som lages for masse-markedet har restsukker i seg. Og vi vet at flere store produsenter putter ekstra sødme i sine bestselgere. Det er selvsagt for å nå et bredere publikum – sødme gir som kjent en følelse av rundhet og mykhet.
Min opplevelse er at etter hvert som vindrikkere blir mer interessert i å utforske vin, og å lære mer om dem, snur de ofte ryggen til disse bestselgerne, og vender seg bort fra sødme i det hele tatt. Ofte er det med god grunn. Sødme hører oftest ikke til i rødviner (man har noen som bevisst lages søte), men en del gir en søtaktig fornemmelse som oppstår i forbindelse med et høyt alkoholinnhold, mye fruktighet og kontakt med eik. Det er ikke dem jeg tenker på her. Det er de som tilsettes sødme for å tekkes ganer som ikke er vant med syre og tanniner. Sukker er som regel ikke noe kvalitetstrekk i rødvin. Men man kan vel slå fast at det nettopp er de rødvinene som har en del sødme i seg som er bestselgerne.
Min mening et at sødme i seg selv ikke er problemet. Det er ubalansert eller malplassert sødme dette handler om.
Les mer
Mangfoldet – en forsikring for fremtiden
Ved forrige århundreskifte ble det dyrket flere hundre forskjellige eplesorter i Norge. De fleste av dem er borte for alltid. Sammen med dem gikk et vell av ulike gener tapt. Mange står i fare for å forsvinne. Ta et av våre tidligere viktigste matepler, Ribston-eplet, som eksempel: Da de store, nye eplesortene nådde butikkenes hyller ville ingen ha denne sorten mer. Den var liten og grønn, med en blass farge. Den ser ikke så tiltalende ut, men har overlegne kvaliteter når det gjelder smak, lagring og foredlingsmuligheter. Dessuten har den tre ganger så mye C-vitaminer som et vanlig eple.
Utvalget av matplanter i verden har blitt kraftig strømlinjeformet i løpet av de siste 100 årene. Det er fastslått at 75% av mangfoldet blant matplantene er borte. For noen plantegrupper er tallet helt oppe i 85-90% (FAO-rapport). Men tapet av mangfold undervurderes ofte, og får ikke på langt nær samme oppmerksomhet som f.eks. klimaendringer. Det er liten forståelse blant folk flest om hva som skal til for å opprettholde et mangfold av matplanter. Og ikke minst – hvorfor. De som kommer etter oss vil klandre oss, og forundre seg over hvorfor så lite ble gjort.
Les mer
Sist uke skrev jeg om en spansk boksvin laget på druer fra gamle vinstokker, der tankegangen var at de gamle vinstokkene produserer et mindre antall druer, men til gjengjeld med høyere kvalitet og mer konsentrasjon.
Les mer
Noen betrakninger om tyrkisk vin
I Tyrkia dyrkes det mer druer enn noe annet sted i verden, men det er bare noen få prosent som brukes til produksjon av vin. Mesteparten av druene benyttes til rosiner, eller som spisedruer. Det er spesielt i de vestlige, nordlige og sentrale delene av Tyrkia det dyrkes druer. Siden Tyrkia er et muslimsk dominert land, er vinforbruket pr. innbygger meget lavt.
Les mer
Kart over Corbières
Corbières er et stort distrikt med vinstokk-beplantede høydedrag i departementet Aude i Frankrike, vest for Narbonne. Det liggert sørøst for Carcassone i Midi og sør for Minervois. Klimaet er preget av Middelhavet, og det faller årlig ca. 400 mm nedbør her. Vinen fikk sin Appellation d’Origine i 1986 og har rett til V.D.Q.S.-betegnelsen, selv om den er billig og masseproduseres, men dette har nok bidratt til å øke kvaliteten på vinene. AOC-området dekker 13500 hektar med vingårder og det produseres gjennomsnittlig 554 000 hl vin pr år, tilsvarende 74 millioner flasker.
Det er denne regionens største AOC-distrikt, ansvarlig for 46 prosent av regionens vinproduksjon i 2005. Faktisk er det snakk om det 4. største i hele Frankrike. Rødvin dominerer med nesten 95%, der 3% rosévin og 2% hvitvin utgjør resten. Carignan er den vanligste druen.
Les mer
Om Mencía
Denne spanske druen er ikke akkurat mye omtalt, og ikke er den spesielt berømt heller. Men likevel har den begynt å bli en slags in-drue. Det var vinmakeren Alvaro Palacios som revitaliserte den, og viste hva som kan gjøres med den.
Palacios sa i et intervju en gang at det var romerne som etablerte vinmarkene, men det var munkene som visste hvordan markene skulle behandles på en riktig måte, og som ga spiritualitet til vinmakingen. De hevet vinmakingen til et høyere nivå.
Les mer
Pinot Noir og mutasjoner
Pinot Noir
Mange druesorter er kjent for å mutere, og før i tiden hadde vinprodusentene marker som kunne inneholde en myriade av forskjellige vinstokker, hver med sine små genetiske forskjeller. Erfarne dyrkerne laget nye planter ved å ta skudd fra sine etablerte vinstokker, og sørget for å bruke de stokkene som hadde de beste karakteristikkene, eller som passet best med vinmakingstradisjonene. På den måten sørget de for at den genetiske styrken og mangfoldet i vinmarken til en hver tid var best mulig.
Men med de senere tiders tendens til å bruke podede vinstokker, faller denne jobben som oftest på spesielle gartnerier som avler fram plantene, heller enn vinmarksarbeidere. Gjennom dette arbeidet har et visuelt utvalg av sunne planter på ad hoc basis blitt erstattet med et mer ensrettet kloneutvalg, med tusenvis av like planter som stammer fra den samme sertifiserte sykdoms- og virus-frie stokken. Som et resultat av dette igjen finnes det i dag en ganske omfattende katalog over kloner og deres spesielle karakteristikker som vinmakerne må ta stilling til når de skal velge sine nye planter. Dette gjelder ikke minst Pinot Noir, som har henimot 1000 til dels ganske forskjellige kloner. Dette er derfor en druetype der forskjellige kloner kan vise betydelig variasjon i ytelse, og det er kanskje den viktigste grunnen til at så mange produsenter legger så stor vekt på kloner.
Kommentarer