Beaujolais har lenge vært et av de mest populære franske vindistriktene. Det ligger sør i Burgund like nord for Lyon og strekker seg 55 km opp mot Mâcon. Totalt består dette området av 23.000 ha vinmarker. Nesten halvparten av produksjonen er Beaujolais Noveau eller Primeur (se nedenfor). 1/3 av produksjonen er knyttet til kooperativer.
Men det er litt forvirrende: Størstedelen av Beaujolais ligger i departementet Rhône og styres fra Lyon, men etter vinlovene hører det hele til Burgund.
Les mer
Vi kjenner ganske ofte at mange av de mest selgende vinene som lages for masse-markedet har restsukker i seg. Og vi vet at flere store produsenter putter ekstra sødme i sine bestselgere. Det er selvsagt for å nå et bredere publikum – sødme gir som kjent en følelse av rundhet og mykhet.
Min opplevelse er at etter hvert som vindrikkere blir mer interessert i å utforske vin, og å lære mer om dem, snur de ofte ryggen til disse bestselgerne, og vender seg bort fra sødme i det hele tatt. Ofte er det med god grunn. Sødme hører oftest ikke til i rødviner (man har noen som bevisst lages søte), men en del gir en søtaktig fornemmelse som oppstår i forbindelse med et høyt alkoholinnhold, mye fruktighet og kontakt med eik. Det er ikke dem jeg tenker på her. Det er de som tilsettes sødme for å tekkes ganer som ikke er vant med syre og tanniner. Sukker er som regel ikke noe kvalitetstrekk i rødvin. Men man kan vel slå fast at det nettopp er de rødvinene som har en del sødme i seg som er bestselgerne.
Min mening et at sødme i seg selv ikke er problemet. Det er ubalansert eller malplassert sødme dette handler om.
Les mer
Reiser man 50 km nordøst for Cape Town i Sør-Afrika komer man til Swartland, en region som ligger mellom byene Malmesbury i sør, Darling i vest, Piketberg i nord, med Oliphants-fjellene og Riebek i øst. Det er meget vakkert her, men området blir ofte oversett når man besøker Sør-Afrika. Området kalles Swartland (svart land) på grunn av de store mengdene med den lokale busken Rhenoster, som blir svart etter regnfall om vinteren. Men på mange måter kan det minne om forholdene rundt Middelhavet.
50 km lenger inn kommer vi til vingården Allesverloren. Det er den eldste i området, og den første vinen ble produsert her i 1806.
Les mer
Enkelte viner er ikke å få i Norge, men jeg synes det er verd å nevne dem likevel, når de er av interesse. Dette er om en liten håndfull slike viner:
Sayalonga
Vi befinner oss i Sør-Spania, og kjører oppover i Sierras de Málaga, vekk fra Costa del Sol, inn i det området som kalles Axarquía. På de slyngete veiene oppover i fjellene passerer vi landsbyen Sayalonga, en hvitmalt liten flekk i landskapet bare 4 mil fra Málaga by. Fra Algarrobokysten er det 9 km opp hit, og da er vi kommet opp i 350 m høyde. Her bor det 1500 mennesker, og stemningen er fredlig og rolig. Landsbyen har de samme trange brosteinsbelagte gatene som slynger seg mellom hvitkalkede hus prydet med bugnende planter og trær, som alle de andre små landsbyene i området. Midt i husklyngen ligger 1500-talls-kirken Iglesia de Santa Catalina, og den typiske andalusiske hovedplassen med sine jakarandatrær og solparasoller over restaurantens uteserverings-bord.
Rett etter denne landsbyen, på veien videre til Cómpeta, passerer vi et lite skilt på høyre side av veien som ikke er lett å få øye på: Bodegas Bentomiz står det, og det peker mot en støvete vei oppover i åssiden. Det som skiltet ikke sier noe om er at denne lille bodegaen har fått internasjonal oppmerksomhet for sine meget gode høykvalitetsviner.
Les mer
DO Dominio de Valdepusa
I 1292 gav Kongen av Kastilla svære landområder ved Montes de Toledo til lederen for sin armé, Payo de Ribera, som etter at Toledo var blitt beseiret, hadde vært jaktmarker for bjørn, hjort og villsvin for de kongelige, spesielt Kong Alfonso XI. Området ble kalt Val de Pusa, og fikk adelig status. På 1300-tallet kjøpte Herren av Valdepusa opp en naboeiendom – Griñón. Denne sammenslåtte eiendommen fikk Marquis-status på begynnelsen av 1800-tallet, men i mellomtiden hadde Ribera-familien på 1500-tallet smeltet sammen med dynastiet Fernándes de Córdoba gjennom giftermål – mannen som beseiret Granada i 1492 for de katolske monarkene, og dermed oppnådde å samle Spania. Det var samme familie som hjalp Napoli i krigen mot den franske kongen Charles VIII i 1495-1507.
Marques de Griñón.
Les mer
Jeg har tidligere villet slå noen slag for argentinsk kvalitetsvin som etter min smak har mange av de elementene jeg leter etter. Da er det spesielt godt å kunne anbefale en god, rød argentinsk kvalitetsvin som attpå til må sies å være billig (kr. 125 på polet), nemlig Weinert Carrascal.
Les mer
Australske viner har fått et litt frynsete rykte på seg, som intense, syltetøyaktige «fruktbomber» med mye alkohol. Noen kaller dem «kroppsbyggervin», med hentydninger til noe muskuløst og overdimensjonert. Jeg pleier selv å si at jeg blir «mett» av å drikke dem. Den vanligste «unnskyldningen» er å si at druene som brukes er for modne, altså med for mye sukker, og for lite syre. Det er selvsagt lett å generalisere, men det gir av og til et litt feilaktig bilde. For selv om det nok er mange viner som passer til beskrivelsen, er det også mange som ikke gjør det. Av og til får vi inntrykk av at australsk vin lages på gedigne samlebånd i store vinfabrikker (noe som slett ikke bare er et australsk fenomen). Heldigvis finnes det et annet bilde også: De lokale entusiastene.
Les mer
I forbindelse med at Bob Dylan blir 70 år 24. mai kommer denne artikkelen:
Marche’s Le Terrazze: Bob Dylan, Chaos & noen store italienske viner
Det er et utdrag av en artikkel av Loren Sonkin. Oversatt og redigert av Helge Skappel.
En ny gruppe viner i Marche har fått bra kritikker i det siste. I mangel på et bedre uttrykk blir disse kalt Super-Marche viner (avledet av Super-Toscaner). De fleste av dem utgis med en IGT betegnelse og merkes ganske enkelt Rosso (Rød). Det er utmerkede viner med flotte etiketter og kule navn.
Les mer
Kommentarer