Det er ikke så ofte jeg kommer med anbefalinger av boksvin. Altfor ofte er det i den sammenhengen snakk om viner som ikke er gode nok til å tappes på flaske, eller masseproduserte industriprodukter. Men det finnes noen unntak. Her er ett:
Les mer
Denne uken vil jeg fokusere på en ekspanderende og ganske spennende vinregion på New Zealand, Hawke’s Bay.
Pinot Noir
Mange druesorter er kjent for å mutere, og før i tiden hadde vinprodusentene marker som kunne inneholde en myriade av forskjellige vinstokker, hver med sine små genetiske forskjeller. Erfarne dyrkerne laget nye planter ved å ta skudd fra sine etablerte vinstokker, og sørget for å bruke de stokkene som hadde de beste karakteristikkene, eller som passet best med vinmakingstradisjonene. På den måten sørget de for at den genetiske styrken og mangfoldet i vinmarken til en hver tid var best mulig.
Skal det være en tørr tysk hvitvin?
Vi har lært oss å tro at tyske viner alltid har restsukker i seg, alt fra litt til mye. Dette stemmer nok ofte, men ikke alltid: De fleste vinene fra Franken er nemlig tørre.
Tyske vinlover tillater 9 g/l restsukker i tørre viner, men fortsatt bruker mange tyske vinmakere uttrykket Fränkisch trocken (Franken-tørr) for viner med 5 g/l restsukker eller mindre. Det sier en del om disse vinenes spesielle plass i Tyskland. Les mer
Albana di Romagna er en ganske unik (i betydningen uvanlig) hvitvin som lages i tre utgaver – tørr, halvtørr eller søt (dolce). Den er temmelig rik på alkohol, og produseres av Albana-druen i traktene omkring Emilia i Sentral-Italia, i nærheten av Bologna.
Opprinelsen til denne druen og denne vinstilen er omgitt av dunkelhet og mystikk. Man mener den stammer fra de gamle Romerriket, og mener navnet på druen stammer fra albus=hvit. En DNA-test utført i våre dager 
avslører et nært slektskap med Garganega og en rekke andre høyst lokale druer. Man har dessuten funnet et visst slektskap til den gamle tyske druen Elbling (fra Moseldalen).
I tidligere tider var det en legendarisk vin.
Det fortelles at i året 435 e.Kr. var Galla Placida, hersker over det Vestre Romerriket, på vei til Ravenna. Hun stoppet med hele sitt følge i en liten landsby underveis, og ble der servert et glass av den lokale hvitvinen i en mindre elegant kopp. ”Å, gyldne vin”, sa hun, ”du er altfor fin til å drikkes av slike kopper. Skulle jeg gi deg den ære du fortjener, skulle jeg ha drukket deg av et gullbeger!” Av dette kom Bertinoro (drikke-deg-i-gull), som er navnet på hovedbyen for produksjonen av denne vinen.
Den fikk rett til DOCG betegnelse i 1986, den første som ble gitt en hvitvin i Italia. De beste av disse vinene kommer nettopp fra landsbyen Bertinoro nær Forlí, bare noen få km fra Adriaterhavet. DOCG sonen (som totalt er på 1800 ha) inkluderer deler av provinsene Bologna, Forlí og Ravenna, og de nest beste Albana-vinene kommer nesten utelukkende fra den røde leirjorden i bakkene mellom Faenza og elven Ronco øst for Forlí. Vinmarkene i dette området ligger ca. 120-270 m.o.h.
I det følgende innlegget skal jeg skrive om noe som er for de mer spesielt interesserte. Men det kan være av interesse for de som er glad i viner fra nord-Rhône.
Jeg fant nemlig en meget interessant bloggartikkel.
Dette innlegget er skrevet av en kanadisk vinskribent som heter Hunter Kangas, og han har lagt ned mye arbeid i å spore opp informasjon omkring Côte Rôties «glemte» drue.
Jeg har i flere omganger trukket fram min støtte til, og tro på organiske viner. Her er hva jeg skrev om Marcel Deiss, og om Olivier Cousin, to franske vinmakere. En artikkel har fokus på tilsetningsstoffer i vin. På bakgrunn av flere tilbakemeldinger som kan sammenfattes med at disse vinene kan være nokså krevende, og i noen tilfeller omtales det som kalles «naturviner» mindre tiltalende, ser jeg det som en glede å trekke fram to organiske viner fra Spania. De er begge temmelig enkle – de utfordrer ikke, men er behagelige, lette viner. For meg er det også spesielt gledelig at de kommer fra de underfokuserte områdene i Spania, nemlig omkring Toledo, og DO Almansa.
Den første heter «300 Dias de sol» (300 soldager) fra Bodega Ecológica Bruno Ruiz som ligger på den store La Mancha-sletten midt i Spania, i Quero ved byen Toledo. Familien rår over 75 ha vinmarker i 600 meters høyde som dyrkes økologisk. Hoveddrue er Tempranillo. Navnet på vinen henspeiler (selvfølgelig) på det faktum at dette området i gjennomsnitt har 300 soldager i året. Her er det ingen smak av (eike)fat, ikke noe noe røyk, lær, krutt, og andre mer eller mindre eksotiske avskygninger, bare en rund, lett, frisk vin, med hentydninger til kirsebær og blomster, og den kjøligheten jeg foretrekker mer og mer. Den er spontangjæret (ingen tilsatt gjær), og klares ikke, og den tappes ufiltrert. Her er vi inne på et av kjernepunktene i min egen vurdering av slike viner. Når viner lages på slik måte, får man et produkt som i stor grad gjenspeiler produsentens jordbrukskunnskaper mer enn kunnskaper om kontrollert vinmaking, tilsetningsstoffer og kjemi.
Det er en kompleksitet her, men den er ikke knyttet til bastante og vedtatte normer for hvordan Tempranillo skal smake. Jeg tror det er en type vin som vokser med gjentatte møter, og er ganske sikker på at det er mange som vil finne ut at den kan være en hyggelig hverdagsvin. For prisen er ikke avskrekkende – kr. 111,-
Den andre er en vin som jeg ser mange trekker fram i disse dager, nemlig «Sarada» fra Agricolas Aguaza i Almansa. 
(Her kan du lese hva Aperitif skriver). Det er flere ting jeg synes er meget interessant her: De to brødrene som driver foretaket har satset biodynamisk (ennå ikke sertifisert, for det tar ti år), vinstokkene er mellom 20 og 50 år gamle, og her er det ikke snakk om tradisjonelle spanske druer. Etiketten sier Garnacha tintorea, og da vil vel mange tro at det dreier seg om Garnacha/Grenache. Det gjør det ikke – for det er et annet navn på den franske Alicante Bouschet som mange kjenner fra en del interessante portugisiske viner. Det morsomme er nå at den begynner å få noe som likner en kultstatus i Australia. Alicante Bouschet er en såkalt hybriddrue – det vil si at den er et resultat av kontrollerte krysninger av drueplanter, der en av «foreldrene» ganske riktig er Grenache (eller Garnacha som spanjolene sier), men det er ikke mye Grenache-preg tilbake. De to andre druene som ble brukt var to lokale, i dag temmelig ukjente, sørvest-franske druer, Aramon og Teinturier du Cher. I begynnelsen fikk denne druen ingen annen betydning enn som «fargetilsetning» til altfor lyse viner. Første gang Henri Bouschet fikk druer av den nye planten var i 1866. Og ut over fargen var det lite som virket spesielt lovende. Men med årene er det flere som har greid å «temme» denne druen og å få fram dens potensial. Spesielt var det portugisere som greide det.
Og nå står vi altså overfor en spansk 100% Alicante Bouchet fra Albacete, øst i Castilla (altså nok en gang La Mancha – den som vil vite mer om La Mancha kan lese her). Nå har jeg sett at en del utenlandske skribenter mener den innholde Monastrell i tillegg til Alicante Bouchet. Jeg har en mistanke om at de har rett, men for meg er det bare en fordel, for jeg er stor tilhenger av Monastrell. Vel – Vingården ligger i 800 meters høyde, og jordsmonnet domineres av kalk og stein. Også denne vinen er spontangjæret, og den har ligget og modnet på bunnfallet i store ståltanker. Og det er en behagelig, tiltalende vin. Ikke på noen måter utfordrende, men derimot innsmigrende og lettdrikkelig. Og prisen? Kr. 101,- Behøver jeg si mer?
Kommentarer